40 topper før 40 år!
En gang i april 2015 fikk jeg en EPIPHANY, på godt norsk en plutselig, brilliant ide! (Eller kan det ha vært forsmaken på en 40-årskrise mon tro?)(Aldri!)
"EPIPHANY .. an experience of sudden and striking realization. Generally the term is used to describe scientific breakthrough, religious or philosophical discoveries, but it can apply in any situation in which an enlightening realization allows a problem or situation to be understood from a new and deeper perspective. " @wikipedia
Jeg var akkurat så gammal som jeg har lest et sted, en gang, at man som kvinne har det som best i livet: 34 år. (Nja) Jeg har jo alltid trives som best ute i naturen. Jeg elsker mine barn mer enn alt annet i hele universet. (Eller som Isabel 8 år skriver; "Mamma du är best i hela ung i versum") Det beste som finns er glade barn på tur. Mange år med småbarn gir utrolig mange fine turer. Småturer. Jeg kjente nok at ettersom barna vokste, blei mitt utebehov større, og jeg var på vei til å våkne fra en slags dvale der man lett blir fanga i hverdagsrutiner, husbestyr og andre uviktige men ytterst nødvendige saker som gjør at man nøyer seg med en kort tur i skogen, på fjellet eller på blikkstille vann, når man egentlig skulle behøve en laaang tur eller en årntli aktivitet for kroppen og hjernen. Blanda med mas og tjas og tidskidnapping av alle mulige tekniske vidunder innså jeg mitt store behov for EVENTYR! LUFT UNDER VINGA! FRIHET!
På et sekund sto det klart for meg, ei jente i sin beste 34-årige alder, at meninga med livet er et enklere liv, basert på hva man VIL i livet. Alt det der maset om Carpe Diem, Life is too short for ditten og datten; tamegfaanpå, at det stemmer. Et liv basert på at man gjør det man vil, for at man VIL det. Ikke for andre, for status eller for at man kjenner at man må. Det store spørsmålet er åpenbart og barnslig enkelt: Hva vil du? Hva gjør deg glad?
Hva gjør MEG glad? Enkelt igjen: Glade barn. Glade folk. Glade elever. Hvordan blir man glad? Man er positiv. Man gjør det man vil. Hva vil man (jeg), foruten å glede andre? Få frisk luft, se verden, eventyr, luft under vinga, frihet, carpe diem, life is too short for ditten og datten! Skjønner du greia, en evig glad spiral og god sirkel..
Bestige 40 fjelltopper før jeg fyller 40 år, tenkte jeg, DET må jo være en påminnelse til meg sjøl om å leve litt ekstra. I Norge er det 19 fylker. I Sverige er det 21 län. 19+21=40. Da jeg kom på det her morsomme prosjektet hadde jeg i underkant av 5 1/2 år på meg til å gjennomføre det. Statistisk sett burde det bli 8 topper per år, om man regner de første månedene fram til fylte 35 som bonus.
Hele greia er jo at jeg vil UT enda mer, og de her fjelltoppene er jo ikke egentlig det viktige. Det viktige er alle tanker, drømmer, prosesser det her fører med seg i mitt liv, for barna, og for omgivelsene. Jeg gjør massevis av turer og fjelltopper og valg hele tida. De her 40 er som en liten symbolsk del av alt. Verden er åpen for alle, det vil jeg vise meg sjøL. Om mine barn eller katta til naboen blir inspirert, og litt gladere i livet av å høre om eller å være med på eventyret, da er jo det bare sjukt heftig. Og jeg blir enda gladere.
Så åssen gåre egentlig med prosjektet?? Om vi er inne på tall og sånt nørd ligger jeg kanskje i underkant av et halvt års tid etter skjemaet. Luckily er ikke jeg så opptatt av kvantitet, for meg er det kvalitet som gjelder. Har mange tanker og turer på gang hele tida, greit å dagdrømme litt. Følgende topp var den første jeg gjorde, en liten enkel smakebit:
Vensbrinksberget, også kalt Skogsbyås, i Sörmlands län, Sverige. 123 m.o.h. 9. April 2015. Hadde med meg mine egne fire uteunger og to av barnas kompiser. Det hele var en småkjølig, solfylt dag i påskeferien? Vi tok bilen 20 minutter til Skogsby, gikk derfra Sörmlandsleden i en sirkel fra parkeringa, forbi en søt minicanyon som unga digga, til en gapahuk ved sjön Vikitteln där vi stekte pannekaker og lekte, til høydepunktet: utkikkstårnet med 360 graders utsikt over skog til alle kanter. Langt fra en fjelltopp, men høyeste punkter i Sörmland. Sjukt at vi ikke hadde vært der tidligere, en perfekt dagstur for mamma og barn. Takket være mitt peakbagging-prosjekt kom vi oss altså dit, og det var deilig å ligge i lyngen etter å ha sett verden fra toppen av tårnet, og kjenne at man var skikkelig i gang. Første toppturen avklart, haha. Unga var eksemplariske, egne og lånte. En lånt unge fikk til og med testa om en mobil tålte å dette fra toppen av tårnet, ned på bakken. (Funka fint, det betyr at det bare er å ta med seg unga med paddenakke og tennisalbue til skogs, de behøver ikke være redde for at naturmonstret skal kræsje mobilen) Fra utkikkstårnet gikk vi tilbake til parkeringa igjen, og det var en simpel tur på ca 2 km som alle klarer. Felicia var snart 3 år, hu gikk hele veien sjøl.
Topp nummer to var nesten sju ganger så høy, og i et annet land. To be continued.
