Første kvelden med gjengen!

 
 
Nå har vi endelig kjørt i gang med Adventure Academy! Jeg er veldig ydmyk og glad for at jeg får være en av 20 i Sverige som får være med på det her i år.
 
Det var en nysgjerrig og forventningsfull Kristin som tok bilen til Naturkompaniets hovedkontor i Stockholm etter to lektioner om ville dyr i Sverige, på engelsk, i 4an. (Visst er det bra at man kan lure inn litt friluftsliv i klasserommet også?! Ämnesövergripande; trallala så bra vi er)
 
Vel framme (kan trygt konstatere at skogen ligger mitt hjerte og mitt indre kompass nærmest, jeg ser en stor sjarm i storbylivet og Stockholm stad i världen, men ting tar jo litt tid når man ikke har fjell eller elver man kan orientere seg etter, derimot tusenvis av enveiskjørte gater og alt for få syklister), blei vi kasta inn i portrettfoto og uforberedt, filma enmannsintervju av typen: Hva er eventyr for deg? Hva er ditt sommereventyr? Hva kan du tilføre gruppa? En liten pulshøyning, men jeg liker jo at det skjer ting med en gang. Herlig! 
 
Videre fulgte presentasjon av inspirerende ledere, framfor alt rektor Peter Persson, en av rikets største eventyrere (inivildmarken.se) og Fredrik Erixon, mannen bak Adventure Academy og Årets Äventyrare, samt en gjeng andre herlige sjarmtroll. Peter viste film og bilder fra sine eventyr i verdens villmarker, og shit så sugen jeg blei på egne turer. Han prata mye om sin indre lengsel helt fra barndommen av om å komme seg ut; ut i skogen, ut i frisk luft, ut på eventyr. Jeg kjenner meg så godt igjen i hans ord. Jeg kan være supersosial og energisk iblant, men like ofte lengter jeg bare ut. Jeg er jo ganske glad og positiv alltid, prøver å la ingenting stoppe meg. Jeg elsker virkelig utfordringer; store som små, i hverdag, til fest og på hest. Trives best under press, med mye å gjøre. Iblant skille det muligens kanskje kunne bli litt mye. Å komme seg ut; der alt er så enkelt, der man kan høre sine egne tanker og slite litt med kroppen -det er rosin i pølsa det! 
 
(Heia norsk: "Rosinen i pølsa er et språklig uttrykk som betyr «en gledelig avslutning på noe», «høydepunktet ved en opplevelse» , en «liten, positiv overraskelse» eller rett og slett bare «det aller beste (av eller ved noe)»

Uttrykket skyldes sannsynligvis at man tidligere la inn en eller flere rosiner i enden av pølsene, der man knyter igjen, når man stoppet pølser." #wikipedia)  Herregud; rosin i pølsa, det kan knapt være GODT!? 

Alle som på en eller annen måte sponser utdannelsen var der og prata om fancy friluftssaker (som vi faktisk fikk, og kommer til å få en drøss av) (Yeah) VisitNorway var der, og i det store og hele kjente jeg meg som plommen i egget når alle prata om hvor fint Norge er, og hvor bra greier det finns der. For å være ærlig tar jeg de gode orda om mitt fedreland litt personlig, selv om det ikke har et dugg med meg å gjøre. Asså bortsett fra at jeg faktisk ER norsk, og det er ingen liten uviktig detalj minsann. Å være norsk i Sverige, det er gull. Alle man prater med er ofte så glade, bare for at man er norsk. Kjekt. 

Vi fikk veldig kortfatta presentere vårt sommerprosjekt som vi skal gjennomføre i juli/august. Jeg har jo fra tidligere mitt fjellfyrverkeri med 40 topper før 40 år. Som mitt sommereventyr skal jeg bestige tre av de toppene: Oksskolten (1916 moh), høyest i Nordland fylke og NordNorge forøvrig. Norra Sytertoppen (1768 moh), høyeste fjell i Västerbottens län, forøvrig i Sveriges største naturreservat Vindelfjällen. Jetnamsklumpen (1513 moh) i sagnomsuste Børgefjell nasjonalpark, høyest i Nord-Trøndelag fylke. Tanken er at jeg skal vandre mellom de tre toppene, starte og slutte på samme punkt. Ta med meg alt stæsj; nødvendig utstyr og mat, hele veien. Jeg vil se minst mulig folk, holde meg i villmarka og prøve å småsmake på smuler av ekspedisjonslivet. Totalt blir det en tur på ca 25 mil, pluss toppturene. Et krav fra Adventure Academy er at våre eventyr skal ta minst 2 uker. Check på den. Er litt sugen på å ta med meg Julian eller Isabel, spørsmålet er om de klarer det. De kan lett gå 2 mil om dagen, men kan de det 2 uker i strekk, med egen ryggsekk? Nja. Enn så lenge har jeg bare snust litt på planlegginga av eventyret, time will show. 

De andre hadde mange spennende eventyr på gang, mye fjell og padling i Sverige og noen i andre deler av verden. Blir morsomt å bli kjent med gjengen, for det er akkurat sånn det føles allerede. Vi er en gjeng, og med ca 10 treff med ulike aktiviteter og oppgaver kommer vi nok til å bli så tajte som tajgers. Var usikker på hvilket nivå jeg skulle være på i forhold til de andre; med tidligere erfaringer og sånt. Spontant kjenner jeg meg ikke som en nybegynner i gruppa, jeg har nok gjort mer enn mange og forhåpentligvis skal vi lære mye av hverandre, med hverandre og ha mye gøy sammen. 

Etter mye prat besteig vi Tegnerparkens høyeste punkt, der vi faktisk fikk luksusen av ferdigvarma vann i en kanne, til hver vår pose frysetørka mat. Stormkjøkkeplanen viste seg å koke bort i kålen. 

(Heia Norge: "Koke bort i kålen. Det er egentlig kjøttet som koker bort. Brukes som utrykk om en plan eller annet som forsvinner i snakk og talemåter. Langvarige forberederlser som ikke blir til noe som helst." #en eller annen ordbok)

Gulasjsuppa var god som gull (altså på årntli, jeg er absolutt ikke ironisk. Frysetørka ER godt, bare det er krydra med frisk luft). 

Avslutningsvis var det tid for trening på Acid; et unikt treningsstudio i Sverige. Lite og sjarmerende, fullt av pulsmålere og et par ulike treningsmaskiner. Tanken er at man skal trene basert på sin egen puls, i intervaller. Leda av en instruktør og musikk kjørte vi 2 min på minst 70% av egen maxpuls, 2 min på minst 80%, og 1 min på minst 90%. Etter to runder bytta vi, og kjørte nonstop sykkel, romaskin, stakemaskin (stake som i skitrening, ikke snopp i Sverige hehe) og vekter i en time, avslutta med burbies og annet smått og godt. Sjukt bra trening, jeg som egentlig helst vil trene ute, blei litt solgt på det der. Alle har pulsbånd på seg, så ser man sitt eget pulsbåndnummer på tv-skjermene og hvilken pulsprosent man har i forhold til maxpuls. Alle trener med andre ord etter egen kropp. Genialt faktisk. Synd det bare finns i storbyn, men jeg kunne jo faktisk investere i ei pulsklokke på hjemmeplan. Min kompis Louise hadde det da vi løp halvmaraton i Kenya, hun syns det var supert. Jeg syns det var jåleri. Den gangen.

Sliten men glad, tægga for neste treff resulterte bilturen hjems redbull i et nattlig blogginnlegg.

Sugen på å sove ut i helga altså, hmm.. Når, hvor, hvem.. 

 
 
 
 

Kommentera här: