utekristin.blogg.se

 

En onsdag i januar var det endelig Adventure time igjen! Det er med et smil om leppene jeg tar fri fra jobben og drar på eventyr til Stockholm for tida. Dette skulle bli vår tredje kursdag. I lekse fra sist hadde vi fått å gjöre en löpsedel om vårt sommereventyr. Parallellt med at vi gjör morsomme saker og lärer oss viktig, nyttig og i og for seg det også veldig morsom friluftskunnskap, skal vi jobbe med vårt sommereventyr. Det neste som står for tur er å videreutvikle prosjektplanen og ta kontakt med samarbeidspartnere, media, blader og sånt. Löpsedeln vi skulle lage skulle väre en slags kort og enkel oppgave for å dra ut essensen i våre eventyr, hva er det egentlig vi vil oppnå ved å gjöre det vi velger? 

 

Jeg har jo som jeg tidligere har babbla om, valgt å bestige tre av mine 40 fjelltopper för 40 år, höyeste toppene i Nord Tröndelag, Nordland og Västerbotten, på en og samme tur. Jeg vil teste villmarksopplevelsen gjennom å gjöre en villmarksekspedisjon, uten å treffe folk, gjennom å bäre med oss alt utstyr og mat hele veien. OSS, altså jeg og Julian. Jeg kunne lett ha gjort mer tilsynelatende spennende eventyr, men kunne da lett å blitt avhengig av andre folk (for eksempel Mount Kenya, der må man jo ha guider og sånt) eller vandre i mer folkerike omårder, som runt Keb for eksempel. Jeg er jo litt folkesky når jeg er på tur, haha, jeg er jo ute for å ikke treffe så mange men gjöre min greie. Jeg vil klare meg sjöl, jeg og naturen liksom. Eventyret i seg er ikke så fancy, ca 25 mils vandring på 15 dager har jeg vel tenkt meg. Gå på tur i fjellmiljö, og bestige de toppene. Hele greia for meg er jo at jeg skal ha Julian med meg, en gutt som blir 11 i august, som nok er litt mer friluftsinteressert en en vanlig gutt, men ganske gjennomsnittlig interessert i (med andre ord ganske opptatt av) tvspill og alt sånt. Han er dessuten litt tenårslat vil jeg si, han liker å sove lenge og er litt typisk sei i kroppen som en tenåring. Han er jo ikke helt der enda, men jeg vil jo fange han så godt det går för jeg mister han, for å si det sånn. Jeg vil vise han, hans jevnårige, og hele verden, at å gå på tur faktisk er ganske kult! Ettersom jeg bor i Sverige, og går Adventure Acadamy (AA) i Sverige, må jeg jo nesten markedsföre meg på svensk. Vandring er coolt!: Det er navnet på mitt eventyr, og også målet med eventyret. Jeg vil at Julian skal kjenne at det er kult, at han og jeg skal insperere andre unger, ungdommer og foreldre til å dra dit peppern gror. Langt pokkerivold. Uti huttiheita. Inn i granskauen. Altså på eventyr. Og det er ikke så mye som skal til. En spiseskje eventyrslyst. En teskje planlegging. Slumpvis med pågangsmot. En klype rett utstyr. Alt blanda godt i en deig av natur, gjerne med smak av fjell. Eller like gjerne hav. Villmark. Vips, så er du der. 

 

25 mils vandring er jo ikke å kimse av for en 10-åring, så vi må trene til det. Mitt grönne kort i klatring er snart i boks, da skal vi pröve å klatre inne i Norrköping en dag i uka. Så skal vi såklart på tur i hytt og pine. Löpe litt i skogen, trene styrke. Julian skal få skrive hva slags forventninger han har, hva vi gjör, og hva han tenker. For moro skyld, ikke for at det skal bli noe pes, men for å gi hele evetyret en röd tråd fra start til slutt. Vi skal såklart ta masse med bilder, og masse med filmer underveis. Tjohoo, det skal bli så kult!

Tilbake til eventyret. I Stockholm. Jeg var småstressa för jeg dro, så jeg klarte å glömme min mobil hjemme. Altså ingen bilder, men det får duge uten. Derimot hadde jeg alt det andre jeg skulle ha med meg, framfor alt en ryggsekk full med ekstra klär og totalt 15kg. Jeg har ingen vekt hjemme, så det fikk bli slumpmetoden. Og sånn i ettertid löste det seg veldig bra, haha. En ryggsekk med litt klär veier jo ikke så mye, tenkte jeg=1kg. For å väre sikker på at jeg hadde 15K, pakka jeg ned 8 kg kettlebells=9 kg. En termos med varm saft=10 kg. Tre fulle camelback vannflasker=13kg. For å väre helt sikker la jeg i 3 kg fra Marlon, min vektvest også. =16kg, minst. Sekken var jo litt vrien å få på seg, men jeg har ikke trent så mye som jeg egentlig vil i det siste, det har värt jul og ja dere veit. Da jeg kom fram mötte jeg en av mine medstudenter ved t-bana. Hun hadde en sånn der fiffi liten vekt med seg, da kunne det jo väre smart for meg å veie. Herregud, sekken veide 22KG! Visste jo at den veide litt mye, tenkte at det er bedre å ha for mye enn for lite. Uansett blir det jo bare bra trening. Det viste seg at flere av mine kompiser hadde sekker på rundt 10kg, så jeg lånte bort 4kg kettlebell og 3 kg vektposer. Ved kontrollveiinga veide min sekk ca16 kg bare, så det blei jo faktisk perfekt, ikke sant! 

 

Vi tok bussen til Lidingö, derfra skulle vi gå med ryggsekkene til en kanoklubb litt närmere sentrum. Ikke akkurat verste villmarka, men fint og naturmessig til en storby å väre. Dagen för fikk vi vandringsinstruksjoner gjennom et PM med stegavstand, vandringstakt og alle mulige slags sjuke instruksjoner og regler med militärt preg. Det viste seg å väre mest skremselspropaganda, vi gikk mer eller mindre som vanlig; en fot foran den andre i pratetempo. Sosialt og ganske herlig faktisk. Det snödde og blåste friskt, og etter mer eller mindre 4 timers vandring med noen stopp var vi framme. Mens tre av våre ledere hadde gått sammen med oss, hadde andre (latere?) ledere og ansvarig for kvelden Jonas Sundquist fra Expeditionsresor og Expozed hakka höl i isen med öks. Etter en veldig kort men informativ gjennomgang av opplegget skulle vi gå sammen i par, den ene kle av/på seg, alt ettersom hva vi ville bade med, og forberede det som skulle på/i kroppen etter badet. For å kjenne på hvordan kroppen reagerer når den utsettes for iskaldt vann, skulle vi hoppe i, så hodet kom under vann, og ligge i vannet i minst 1 minutt. Jeg hadde på meg mitt brynje ullundertöy, som er helt uslåelig. Et nett med superundertöy som sitter fast i ullundertöy. Fleecejakke, skaljakke og skalbykse. Ullue, tynne ullvanter og et par offtrack joggesko, ganske luftige. Seff ullsokker. Endel var nervöse för badinga, hadde grua seg hjemme, visse hadde drömt mareritt. Andre var vel omtrent som meg, så det hele som en spennende utfordring bare. Litt höyere puls når jeg sto på brygga, det hörer jo med til gleden. Jeg har jo bada i like kaldt vann tidligere, men bare hoppa i og opp igen, med eller uten badstu. Aldri liggi i ett minutt.

 

Jeg hadde forventa meg at det skulle bli svinkaldt, og at ett minutt skulle väre sjukt lenge. Tja. Det gikk jo egentlig ganske lett, og fort! Det störste sjokket var når man hoppa i, og ikke klarte å prate. Jonas stilte masse spörsmål til oss, mens vår partner holdt i tauet som satt rundt magen på oss. Hvordan går det, hva kjenner du, hva heter du, hva er ditt sommerprosjekt osv. Etter noen sekunder gikk pratinga bra. Det var mest kaldt på fingra, men gikk helt fint. Plutselig skulle jeg opp igjen, etter noen svömmetak for å teste hva det gjorde med kroppen (igjen mest vanskelig å prate). Jeg kunne nok ha liggi lenger, men var jo også relativt glad for å komme opp. Så var det bare å skifte, og det var ikke snakk om å gå inn. Såklart. Er man på tur så er man på tur. Det var nesten det kaldeste, å ta av seg alt, og pröve å sette på seg törre, varme klär med fingre som var helt uten finmotorikk! Bra man hadde en pålitelig partner som hjalp til. Varm drikke i kroppen, for å bygge varme innefra. Jeg löp noen runder rundt huset, det funka finfint. Jeg pleier ikke å ha problemer med å hoppe i kaldt vann, det er ganske lett. Derimot blir jeg iskald i mange timer etterpå. Ikke den her gangen faktisk. Etter å ha bada kaldt kjenner man seg ofte herlig varm, på en rar måte.

 

Middagen blei frysetörka varma på egen medbrakt gass eller stormkjökken, som vanlig. Det smakte "himla gött" som de derre svenska sier. Når alle var klare, var det vandring inn til Epeditonsresors hovedkontor i sentrum av StanStan. Der fikk vi en teoretisk gjennomgang av hypotermi og hypertermi. Jonas er sammen med Ola Skinnarmo eier og guide på Expeditionsresor og en kar med mye erfaring i livet, en ekspert på nevnte områder. Vi fikk läre oss fakta og tips; nyttig og spennende. Etter badet blei jeg litt gira som jeg vanligvis blir etter sånne litt snåle, men heftige opplevelser. Litt som adrenalinkick, men som som kommer snikende. Ikke sånn at folk flest merker at jeg hopper rundt og er vill, mest at jeg kjenner at jeg er dronninga i verden og vil ut på alle mulige slags eventyr med en eneste gang, og klarer alt. Alt annet enn å sitte stille, som var nettopp det vi skulle gjöre. Yes! Joda. Men neida. Det gikk fint.

 

Har alltid drömt om å teste kroppen maks, gjennom lang og hard trening i typisk militarstil eller lignende. Sjöl er jeg litt for lat til å ta tak i det, det skulle väre morsomt å kjöre det skikkelig en gang. Litt som bootcamp som jeg har gjort, men töffere, lengre, hele tida, og mer psykisk. Når alt kommer til alt har jeg nok mest andre prioriteringer i livet, er ikke så hardcore som jeg tenker at jeg kanskje skulle ville pröve å väre en gang.

 

Dagen og kvelden var veldig bra, etter ca 14 km rast gange i hovedstaden, ekstrem kulde og herlige sosiale möter var jeg så glad og fornöyd man kan bli en onsdagkveld. Det gjorde ikke så mye at jeg ikke kunne kjöpe min bilredbull, ettersom lommeboka lå hjemme, eller at jeg kjörte sneilefart hjem i kö etter tre plogbiler som kjörte ved siden av hverandre på E4an. Jeg hadde neppe sovna tidlig den kvelden uansett.

 

Neste gang skal vi läre oss lavinekunnskap og kjöre randonee (telemark for min del) i Hammarbybacken, det blir kult. Ettersom treffet ligger midt i vinterferieuka blir det nok ingen Norgestur på oss på sportlovet, vi får pröve å nyte snö og vintermorro i Sverige isteden. Eller?