Jeg innser at jeg ikke klarer å skrive korte blogginnlegg. Enten så vil jeg skrive personlig, detaljert og mye. Eller ingenting. All in og nothing lissom. Kanskje derfor jeg ikke alltid henger med i tida og det iblant drøyer før jeg får rompa i gir. NÅ! kommer et innlegg:
Etter morsomme, intensive dager på villmarksmessa i mars skulle det gå mange uker til neste AA17 treff i Stockholm. 26.april var det endelig dags igjen min venn. Tidligere i vinter prata vi om at det ofte er fullpakka skjema når vi sees, og ikke så mye tid til å bare kose oss og egentlig bli kjent med hverandre. Vi kom fram til at en relativt frivillig overnatting ute i slutten av april, med vårvarme og herlig kveldssol, det var på sin plass og skulle passe de fleste!
Jeg som elsker frisk luft og utesoving la opp til et lite hengekøyeeventyr (mine utevenner; her understreker jeg at det er snakk om et godt gammaldags eventyr i skogen uten ekstra ingredienser, jeg har (enda) ikke bestilt dobbelhengekøye fra Kina Kama sutra-style)(Venter på at en av dere utevenner skal ta tak i dette og evt anbefale det videre). Planen var å rulle bilen mot Norra Djurgården så fort arbeidsdagen var slutt tirsdag den 26/4, med sykkel og korte tights, uten piggdekk og ull i mengder så det tøyt ut av øra på meg.
Nehei. Nei. Nope. Njet. Inte. Ikke. No.
Haha. April ER jo april. Og Kristin ELSKER å sove ute. No big difference at det var frost på nettene, meldt høljeregn hele kvelden, og mange av mine kurskompiser hoppa av av ulike anledninger. Etter en halvdag med VAB og mye å gjøre på jobb tok pakkinga litt lengre tid blablabla. Litt etter kl 20 vimsa jeg rundt på Stora Skuggan i Norra Djurgården på jakt etter mine venner som hadde vært på plass en god stund. I snøværet! Ganske herlig må jeg faktisk si, jeg liker jo solskinn og varme vinder og at alt flyter på. Men jeg liker det enda mer fordi jeg har gleden av å være ute i regn, vind, kulde og behøve jobbe litt. Det var en en aldeles aldeles underbar kveld og jeg var tagga på å se folk igjen.
Totalt var vi nok 7 tapre eventyrer som koste oss i gapahuken, prata om ditten og datten, spiste Babeks muuriikaklemmer og Paulinas reflektorovnscitronkake mens regnet og snøen føyk rundt oss. For en lykke det faktisk var. Og ettersom flaksen følger støllinga var det var opphold da jeg satte opp mitt telt.
Ja. Sukk. Det måtte jo strengt tatt bli telt. Har ingen tarp til min hengekøye, så da fikk det bli sånn. Det koselige med telt og regn er jo når man ligger der varm og god i soveposen og hører dråpene som smatrer på duken. Det ukoselige er jo ingen frisk luft eller stjerneklar himmel, kondens i teltet og bløt sovepose. Jeg valgte å ta med Jampas vinterpose og sove i, enda blei det faktisk litt kaldt å krype ned i kveldinga. Alt som alt sov jeg godt som vanlig (skulle ALDRI finne på å si at jeg har sovi DÅRLIG ute, bare det å være ute innebærer å sove godt i mine øyne. Selv om man knapt har besøk av Jon Blund) og herregud, telt ER bra. Når man må. I regn, snø og på fjellet.
Jeg var jo ikke den første til å sprette opp på morgenen, visse skulle være på jobb til kl 8, mens andre lå og lada batterier til klokka snart viste tosiffrig. På morgenen (altså formiddagen) hadde det der været kommi på besøk; strålende sol og blå himmel. Vi pakka våre saker og kjørte mot det vi egentlig skulle gjøre; nemlig langdistansesykling i teori og praksis. Vi lunsja og hadde ulike teoripass på cafe Le Mond, et koselig sykkelkafe på Søder. Magnus fra Bon Macanique (sykkelverksted/kafe, også på Sødermalm) prata muntert om det meste som har med sykling og eventyr å gjøre.
I advent så jeg og barna den norske adventskalenderen; Snøfall. Den var utrolig bra. Den handla om mye, framfor alt den lille landsbyen Snøfall der julenissen Julius bor. Julius hadde en sånn der trillende, glad, julenisselatter som man blir glad av. Magnus fra Bon Mec, som også hadde skjegg, skulle kunne vært en yngre, sprekere variant av Julius, en lillebror kanskje. Iallefall lo han på samme måte som Julian, så jeg satt jo bare der og lo å tenkte på julenissen.
For ordens skyld;
Å le på norsk:
"Verb: le (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)
Å lage muntre lyder som reaksjon på noe morsomt../roligt/
Synonymer: flire, fnise, humre, gapskratte, knise, skratte." @wikipedia
Att le på svensk:
"le:
dra mungiporna uppåt som ett tecken på glädje"
@wikipedia
Le på norsk er altså skratta på svensk.
Le på svensk er smile på norsk.
Vi fikk også en interessant og personlig teorilektion av en av våre ledere, mr Fjellreven Filip. Han gikk adventure academy for noen år sia og sykla da fra Nordkapp og ned til sydligste punktet i Sverige, inkludert høyeste og laveste punkt over havet i Sverige. Spennende å høre om hans tur, spesielt med tanke på hans militærbakgrund. Hans filosofi er nok litt som min; GJØR DET bare!! Det er klart man skal planlegge og være forberedt, men stikk ut og kom i vei, ikke la alt og alle stoppe deg.
Siste eventyrer var helt ukjent for meg; vår kurskompis Matilda fortalte kort at Superkvinnen er svensk. Svenske Catharina Berge fullførte ultracyklingløpet RAAM Race Across America i 2005, der man sykler fra Stillehavet til Atlanterhavet, minst 4800km, på tid. Hun kom i mål på 11 dager og 11 timer; det er jo helt sjukt!! Tenk at jeg aldri har hørt om den dama før..?
På ettermiddagen sykla vi videre til Bon Macanique, der Magnus Julius hadde praktisk sykkelteori med oss. Bytte slange, stramme bremser, alt sånt. Etter at syklene så ut som nye fikk vi velge mellom to turer: langdistansesykling eller MTB. Lett! Vi var 8 stk inkludert Magnus Julius som trampa mot Hammarbybacken og Nacka naturreservat. Sola sto på himmelen og alle var glade, oh yeah hvilken tur vi hadde!
Jeg er jo ikke kjent i hovedstaden. Norra Djurgården var helt ok, som å telte i en stor park. Nackareservatet derimot, det er jo mer som skog. Der kjente jeg meg hjemme; kult å sykle opp og ned, over røtter og steiner og tørre å stå på litt. Veldig, veldig morsomt var det, og etter 2 timer var det tid for samling på Bon Mec igjen.
For de fleste var kvelden slutt, men for visse av oss venta en halv sjokolade til middag i bilen og så poddinnspilling på Kungsholmen. Det er nemlig sånn at vi har ikke 5 fine frøkner men 3 kule karer som går kurset med oss; Gustav, Fredrik og Bjørnen. De jobber med film/radio/sånnegreier; og det virker som de kan det de gjør. De foreslo tidlig at vi skulle gjøre en egen Adventure Academy 2017 podd; altså sånne nye fancy radioprogram. Den her kvelden sto vi på tur, så Matilda, Pelle og jeg intervjua hverandre og prata i ca 45 min om eventyr generelt og om våre egne eventyr. Det skal bli så kult å høre alt når det sendes; I'll keep you posted!
Nok en fantastisk samling slutta med en lang og sein biltur hjem, jenta som kjørte var full av inspirasjon og eventyrssug, med et SMIL på leppene. Visste du forresten at Smil på norsk ikke bare er leende, men også en sjokolade full av deilig karamell?
