utekristin.blogg.se

0 14 maj 2017 @ 22:42 Läs mer >>

Jeg innser at jeg ikke klarer å skrive korte blogginnlegg. Enten så vil jeg skrive personlig, detaljert og mye. Eller ingenting. All in og nothing lissom. Kanskje derfor jeg ikke alltid henger med i tida og det iblant drøyer før jeg får rompa i gir. NÅ! kommer et innlegg:

Etter morsomme, intensive dager på villmarksmessa i mars skulle det gå mange uker til neste AA17 treff i Stockholm. 26.april var det endelig dags igjen min venn. Tidligere i vinter prata vi om at det ofte er fullpakka skjema når vi sees, og ikke så mye tid til å bare kose oss og egentlig bli kjent med hverandre. Vi kom fram til at en relativt frivillig overnatting ute i slutten av april, med vårvarme og herlig kveldssol, det var på sin plass og skulle passe de fleste!

Jeg som elsker frisk luft og utesoving la opp til et lite hengekøyeeventyr (mine utevenner; her understreker jeg at det er snakk om et godt gammaldags eventyr i skogen uten ekstra ingredienser, jeg har (enda) ikke bestilt dobbelhengekøye fra Kina Kama sutra-style)(Venter på at en av dere utevenner skal ta tak i dette og evt anbefale det videre). Planen var å rulle bilen mot Norra Djurgården så fort arbeidsdagen var slutt tirsdag den 26/4, med sykkel og korte tights, uten piggdekk og ull i mengder så det tøyt ut av øra på meg.

Nehei. Nei. Nope. Njet. Inte. Ikke. No.

Haha. April ER jo april. Og Kristin ELSKER å sove ute. No big difference at det var frost på nettene, meldt høljeregn hele kvelden, og mange av mine kurskompiser hoppa av av ulike anledninger. Etter en halvdag med VAB og mye å gjøre på jobb tok pakkinga litt lengre tid blablabla. Litt etter kl 20 vimsa jeg rundt på Stora Skuggan i Norra Djurgården på jakt etter mine venner som hadde vært på plass en god stund. I snøværet! Ganske herlig må jeg faktisk si, jeg liker jo solskinn og varme vinder og at alt flyter på. Men jeg liker det enda mer fordi jeg har gleden av å være ute i regn, vind, kulde og behøve jobbe litt. Det var en en aldeles aldeles underbar kveld og jeg var tagga på å se folk igjen.

Totalt var vi nok 7 tapre eventyrer som koste oss i gapahuken, prata om ditten og datten, spiste Babeks muuriikaklemmer og Paulinas reflektorovnscitronkake mens regnet og snøen føyk rundt oss. For en lykke det faktisk var. Og ettersom flaksen følger støllinga var det var opphold da jeg satte opp mitt telt.

Ja. Sukk. Det måtte jo strengt tatt bli telt. Har ingen tarp til min hengekøye, så da fikk det bli sånn. Det koselige med telt og regn er jo når man ligger der varm og god i soveposen og hører dråpene som smatrer på duken. Det ukoselige er jo ingen frisk luft eller stjerneklar himmel, kondens i teltet og bløt sovepose. Jeg valgte å ta med Jampas vinterpose og sove i, enda blei det faktisk litt kaldt å krype ned i kveldinga. Alt som alt sov jeg godt som vanlig (skulle ALDRI finne på å si at jeg har sovi DÅRLIG ute, bare det å være ute innebærer å sove godt i mine øyne. Selv om man knapt har besøk av Jon Blund) og herregud, telt ER bra. Når man må. I regn, snø og på fjellet.

Jeg var jo ikke den første til å sprette opp på morgenen, visse skulle være på jobb til kl 8, mens andre lå og lada batterier til klokka snart viste tosiffrig. På morgenen (altså formiddagen) hadde det der været kommi på besøk; strålende sol og blå himmel. Vi pakka våre saker og kjørte mot det vi egentlig skulle gjøre; nemlig langdistansesykling i teori og praksis. Vi lunsja og hadde ulike teoripass på cafe Le Mond, et koselig sykkelkafe på Søder. Magnus fra Bon Macanique (sykkelverksted/kafe, også på Sødermalm) prata muntert om det meste som har med sykling og eventyr å gjøre.

I advent så jeg og barna den norske adventskalenderen; Snøfall. Den var utrolig bra. Den handla om mye, framfor alt den lille landsbyen Snøfall der julenissen Julius bor. Julius hadde en sånn der trillende, glad, julenisselatter som man blir glad av. Magnus fra Bon Mec, som også hadde skjegg, skulle kunne vært en yngre, sprekere variant av Julius, en lillebror kanskje. Iallefall lo han på samme måte som Julian, så jeg satt jo bare der og lo å tenkte på julenissen.

For ordens skyld;

Å le på norsk:

"Verb: le (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

Å lage muntre lyder som reaksjon på noe morsomt../roligt/

Synonymer: flire, fnise, humre, gapskratte, knise, skratte." @wikipedia

Att le på svensk:

"le:

dra mungiporna uppåt som ett tecken på glädje"

@wikipedia

Le på norsk er altså skratta på svensk.

Le på svensk er smile på norsk.

Vi fikk også en interessant og personlig teorilektion av en av våre ledere, mr Fjellreven Filip. Han gikk adventure academy for noen år sia og sykla da fra Nordkapp og ned til sydligste punktet i Sverige, inkludert høyeste og laveste punkt over havet i Sverige. Spennende å høre om hans tur, spesielt med tanke på hans militærbakgrund. Hans filosofi er nok litt som min; GJØR DET bare!! Det er klart man skal planlegge og være forberedt, men stikk ut og kom i vei, ikke la alt og alle stoppe deg.

Siste eventyrer var helt ukjent for meg; vår kurskompis Matilda fortalte kort at Superkvinnen er svensk. Svenske Catharina Berge fullførte ultracyklingløpet RAAM Race Across America i 2005, der man sykler fra Stillehavet til Atlanterhavet, minst 4800km, på tid. Hun kom i mål på 11 dager og 11 timer; det er jo helt sjukt!! Tenk at jeg aldri har hørt om den dama før..?

På ettermiddagen sykla vi videre til Bon Macanique, der Magnus Julius hadde praktisk sykkelteori med oss. Bytte slange, stramme bremser, alt sånt. Etter at syklene så ut som nye fikk vi velge mellom to turer: langdistansesykling eller MTB. Lett! Vi var 8 stk inkludert Magnus Julius som trampa mot Hammarbybacken og Nacka naturreservat. Sola sto på himmelen og alle var glade, oh yeah hvilken tur vi hadde!

Jeg er jo ikke kjent i hovedstaden. Norra Djurgården var helt ok, som å telte i en stor park. Nackareservatet derimot, det er jo mer som skog. Der kjente jeg meg hjemme; kult å sykle opp og ned, over røtter og steiner og tørre å stå på litt. Veldig, veldig morsomt var det, og etter 2 timer var det tid for samling på Bon Mec igjen.

For de fleste var kvelden slutt, men for visse av oss venta en halv sjokolade til middag i bilen og så poddinnspilling på Kungsholmen. Det er nemlig sånn at vi har ikke 5 fine frøkner men 3 kule karer som går kurset med oss; Gustav, Fredrik og Bjørnen. De jobber med film/radio/sånnegreier; og det virker som de kan det de gjør. De foreslo tidlig at vi skulle gjøre en egen Adventure Academy 2017 podd; altså sånne nye fancy radioprogram. Den her kvelden sto vi på tur, så Matilda, Pelle og jeg intervjua hverandre og prata i ca 45 min om eventyr generelt og om våre egne eventyr. Det skal bli så kult å høre alt når det sendes; I'll keep you posted!

Nok en fantastisk samling slutta med en lang og sein biltur hjem, jenta som kjørte var full av inspirasjon og eventyrssug, med et SMIL på leppene. Visste du forresten at Smil på norsk ikke bare er leende, men også en sjokolade full av deilig karamell?

Sykkelsamling!

0 11 april 2017 @ 09:07 Läs mer >>

Min singelkompis og eventyrsvenn Frida og jeg, vi har virkelig finni hverandre! Vi har jobba på samme skole i 6 år, og de eldste barna er like gamle. Vi hadde prata litt, men aldri egentlig hengt så mye. Før jeg kom på ideen å teste og gjøre en egen Råssla wild camp med våre elever, for snart 3 år siden. Frida kjøpte ideen, og takk og lov vår rektor Sophie på mellanstadiet, som sjøl er en ivrig friluftser. Siden den gang har tre årskurs med 5.klassinger vært på skogsleir i august, og siden den gang har Frida og jeg hengt bare mere.

Jeg er ikke den som gidder å sitte og vente på at andre skal ta initiativ eller henge med på tur; helt motsatt faktisk. Derimot ER det veldig morsomt med selskap når man er ute. Det er jo ikke sånn at jeg steller meg i verste jågaposene når jeg er ute ALEINE (mer om jåga seinere). Det er utrolig kult å ha en kompis som henger med på alt! Frida og jeg er også ganske like på mange områder, det gjør alt veldig lett. Vi er ganske sporty begge to, orker å jobbe litt. Tar ansvar. Single, hahaha. Ingen kan vel ha missa våre grønne luer. Aporopo det, her kommer mine dype tanker om emnet. Heller ingen mann, enn hvemsomhelst. Skarreværa, så skarreværa. Kommer det en skikkelig eventyrer med 3-dagers skjegg som lukter bålrøyk, ridenes på en vill mustang, klatrendes på en bratt klippe, kajakkpadlendes med fluestanga i ene hånda og åra i andre, vandrende med stor ryggsekk og en malamutbjørn på lur, syklende med tight rompe og grisete MTB trøje, lufsende på telemarkski med solbrune kinn og et smil på leppene; da kan det være aktuelt. Evt. pisk, khakiklær og cowboyhatt skulle også funke. Ellers klarer jeg meg fint aleine. Visst er det herlig å være glad og kravløs!?

Frida og jeg vil gjerne bort fra folk, utforske årntli natur, gjerne offtrack. Vi går ofte dit vi kjenner for og har ingen spesiell plan før i siste sekund. Som i juli i fjor da vi hadde pakka med oss greier for ei uke i fjellet, og først på veien opp i bilen bestemte at vi skulle ta Helags, Sylarna og området deromkring. Ikke Jemtlandstriangeln med alle folka, men enda samme område.

Eller som den her helga.

Ingen av oss hadde barna i helga, og vi hadde virkelig lengta ut på tur sammen. Jeg sov ute forrige helg, og er egentlig ganske ofte ute. Det som en slags rus det der; frisk luft. Alt er så enkelt. Derimot var det lenge sia vi vi var ute sammen litt lengre, ikke alltid så lett å få tid til det. Vi tok middagen ute i skogen tirsdag kveld, etter mange timer på jobb dro vi til Skiren i Stavsjø og lagde wok. Også den gangen bestemte vi oss i bilen for hvor vi skulle. Digger det, elsker impulsive små eventyr, det blir alltid bra. (I og for seg kommer jeg knapt på et eneste eventyr som har blitt dårlig!!?? Handler jo mest om innstilling og evne til å tilpasse seg situasjoner trur nå jeg). Vi bestemte nå iallefall på tirsdag at vi skulle henge den her helga.

Etter noen timer inne for begge to av oss på lørdag var vi sjukt sugne på å komme oss ut. Ting tar tid, til slutt satt vi atter en gang i bilen. Vi ville til et nytt og uutforska sted, og etter litt fram og tilbake endte vi opp ved en ukjent sjø midt inni skogen mellom Sørsjøn og Finspång. Jepp, Finspång. I admit. Det viste seg å bli en annerledes, veldig villmarksnære opplevelse. Skogen var ikke spesielt fin, tvert om faktisk. Det var helt sjukt mye spor etter villsvinsbøking, overalt! Aldri sett så mye tidligere. Blanda barskog med mye gamle, råtne trær som hadde detti ned. Vi fant leirplassen vår på en odde ved vannet, veldig fint akkurat der. Øde og midt inni huttiheita, det vil si midt i prikk. Egentlig starta det hele med at vi så to hjort da vi gikk ut av bilen, antagelig mamma og fjorårskalv. Aldri sett vill hjort i Sverige før, det var stilig. Masser med ulike fugler og ender rundtomkring, da vi satt foran bålet på kvelden var det helt utrolig mange fuglelyder, så sjukt heftig. Nesten magisk.

Etter kyllingwok med ananas og cashewnøtter (ingen pølse-i-lompe-fjuttig-middag-her-i-garn-ikke!), en kald tsjekkisk øl og lange, kloke samtaler ved bålet var det bysselalle. (Natta). Jeg hadde min egen dunpose med masaifilt, thermaresten og saueskinn, og sov som ei gudinne i hengekøya mi. Våkna i grevens tid kl 06 på morgenen, ettersom Fridis74 hadde bursdag måtte jeg pelle meg opp

..og overraske henne FØR hun våkna. Vanligvis er det Frida som våkner først av oss, 10 av 10 ganger. Jeg hadde bakt en enkel kake hjemme som jeg hadde smugla med meg, og vekte bursdagjenta med sukkerkake med sjokolade og lys, Hurra for deg som fyller ditt år og en liten (frilufts-, såklart) gave. Elsa gikk all in og hoppa opp og la seg i hengekøya med Frida. Haha. Hørte faktisk villsvingrynt der på morrakvisten også. Oh yeah.

Samme bilde, ulik temperaturredigering.. Originalen ligger midt i mellom, mest lik den siste. Utrolig hvor mye man kan trikse med bilder! Jeg prøver å holde meg nære originalen, legger ofte inn litt ekstra kontrast og ev. metting.

Vi hadde med oss greier for to netter, men bestemte oss etter en liten vandring for å ta en pitstop hjemme, med komplettering av utstyrslista. Vi har en kollega på jobb; sløyd- og ornitologAnne, vi tok med oss henne og sykler å dro mot StavsjøSkiren igjen. Anne er verste MTB bruden, hun og jeg har sykla i skogen tidligere. MTB er sjukt morsomt, glad for å være igang igjen med en ny aktivitet for meg fra forrige høst. Har en dårlig, tung sykkel med for tida brun og rusten kjede (herregud for en amatør!) men jeg er veldig anti utstyrshysteri. Utstyret er ingen anledning til å ikke gjøre saker! Det er klart at det kan bli enda kulere med en bra sykkel, men først må man jo faktisk sykle mye før det spiller noen rolle! Har inntrykk av at mange kjøper utstyr først, og så gjør greier (eller ofte tester litt, så blir det bare liggende der. Så utrolig bortkasta!). Sykkelen tok meg rundt ruta, det vil si Skiren, Tranmossen og tilbake igjen, inkludert en blindvei. Rundt 1 mil kanskje? Veldig variert sti; angs vannet, tett skog, over steiner, røtter, gliding mellom liggende trestammer haha, gjørme og noen spenger. For Frida var det første gangen, og Anne første gangen der. Vi storkoste oss der vi kjørte på med våre spreke romper i ettermiddagssola. Elsa løper løs når jeg sykler, og det funker superbra! For en herlig hund jeg har, sukk.

Anne feiga ut og dro hjem etter turen, Frida og jeg tok sekkene på ryggen og muuriikan i hånda og gikk en bit til halvøya der vi ville overnatte. Dagens middag blei grønnsakssuppe med chorizo og cayennepepper, servert med rykende ferskt muurikkaýbrød med smør. NAM. Jeg som vanligvis er kveldspigg var trøtt og vi tok tidlig kvelden i hengekøyene. En stor skuffelse var at vi faktisk hørte motorveien, det var trist! Blææ, det ødelegger litt av hele opplevelsen. En stor GLEDE derimot, var at vi endelig kom igang med JÅGAN igjen!!

Vi har flere kollegaer/venner som legger ut yogabilder på Insta og Face hver dag, sånn der yogachallenge. Det er jo bra og inspirerende og alt det der, men man kan jo bli litt trøtt på det også. Litt masete når det er hver dag, fra mange personer. Da vi var til fjells i sommer kom vi på at vi skulle kjøre vår egen ironiske humor jågaschellench. Vi kjørte første spontane på toppen av Helags; jåga med syrebrist. Så fortsatte vi under turen med ulike temaer; soveposejåga, røsningsjåga, steinjåga og seinere på sommern også kajakkjåga. Alle finns på min Insta: utekristin og face: Kristin Johansen. Så hysterisk morsomt, har aldri ledd så mye i hele mitt liv som den uka i fjellet trur jeg! Glad for at vi har tatt opp gamle kunster igjen, hahaha! Denne gangen med sykkel, og mindre nakent enn tidligere. Litt kaldt enda, selv for meg. Alle våre jågaposer har et passende, ganske idiotisk navn, ifølge vanlig yoganorm.

1: Roadkill

2: Cykelstellet

3: Vilsen

4: Kveldsmys

5: Mørdarbacken

6: Ligget

7: Hitta felet

8: Ornitologen (Anne)

Det er Frida som er Jågasjefen og som regisserer og redigerer, jeg prøver mest å komme på crazy ideer og stiller opp på bilder. Det er veldig morsomt når vi holder på, bildene er bare en liten del av alt! Bra trening for magen, herregud.

"Jeg tror på sjelens renselse gjennom lek og morro" Erlend Loe fra boka Naiv.Super.

Vi våkna till gråvær, og jeg hadde sovi som en stein. Frida sov dårlig som vanlig, men var enda pigg og glad. Etter den vanlige havgregrøtfrokosten ved bålet, sprita opp med brødrester fra i går, kom regndråpene og vi tok turen hjem. For ei fantastisk helg! Lykken er en god turkompis, en kosehund og et stort aktivitetsbehov!

Heia spontane villmar...

0 22 mars 2017 @ 21:38 Läs mer >>

Endelig!! Så utrolig digg å komme seg ut igjen; nyte frisk, kald luft, gå seg varm med ryggsekk, tenne bål og nyte stillheten, sove ute under stjernene, våkne til fuglekvitter og herlig, kjølig luft i ansiktet. Sukk. Gir meg utrolig mye energi. Bestemte meg fort på kvelden på søndag, hadde ingen barn i huset og etter litt pakking (som alltid tar litt lengre tid enn man trur, selv om det er 154. gangen) så var jeg på vei. Tok bare det aller nødvendigste; litt kveldskos; overnattingsgreier og havregryn, ettersom jeg skulle opp tidlig og jobbe dagen etter. Klokka var ca åtte da jeg var på vei, og selv om jeg hadde frysi litt inne hele kvelden blei jeg fort varm på vei opp lia.

Luksus å kunne kjøre 5 minutter og gå under 1 km til en så enkel, men fin plass. Bestemte meg for å sove i hengekøye, har ikke så mye erfaring av det på vintern. Da jeg gikk var det 0 grader så det var jo ikke så kaldt. Når jeg sover i køya på sommern blir det alltid kaldt på rompa og ryggen om jeg ikke har liggeunderlag. Derfor kjøpte jeg therm-a-rest med ekstra reflekterende varmelag i fjor vår. Den her gangen hadde jeg gardert meg, ettersom det var så kort vandring kunne jeg ta med litt ekstra. I hengekøya la jeg to liggeunderlag, delvis på hverandre men høyt opp i kantene. Hadde også med meg et saueskinn; for en luksus! Bestemte meg for å teste Julians julegave, North Face posen med -3 som komfort. Hadde i tillegg med en av mine masaiull-liners som jeg har sydd.

Etter en fin klattring i mørket kom jeg opp til gapahuken. Valgte å sove i Marmorbrukets naturreservat ettersom det er så nære, fint og dessuten finns det gapahuk der. Det var meldt regn/snø på morgenen, og med tanke på at jeg skulle opp og jobbe var det greit å få noen timers garantert søvn. Behøvde derimot ikke flytte på meg, sov under åpen himmel hele natta. Etter litt bålkos med vaniljete, vaffel og Donald krøyp jeg ned i påsan. Deilig å kjenne seg varm, jeg sover alltid med mye klær. Sover faktisk best med mye klær inne også, oftest. På vintern vel og merke. Hadde mitt brynje ullundertøy, Lundhags bukse, tynn fleece og min ganske tynne boblejakke. Lue såklart. Glømte ekstra ullsokker, så jeg hadde bare ett par. Funka supert, jeg sov som en stokk og våkna bare en gang. Da var jeg varm. Våkna av mobilen kl 6, lyst og fint ute og snø i lufta. Helt fantastisk å våkne på den måten, virkelig hverdagsluksus. Tok litt bilder, lagde grøt (som alltid på tur) og pakka sammen. Hjemme igjen til straks over 7. På jobb til straks over 8. Enkelt og greit, en tur som kosta lite energi men smakte søtt. Snart er jeg definitivt på tur igjen. Lengter allerede.. Trur Elsa satte minst like stor pris på utflukten som meg. Jeg hadde a88bsolutt sovi ute uten hund, jeg er ikke det minste redd av meg. Derimot er det ekstra koselig med noen man kan prate med og kose med såklart. I sommer Elsa, da kommer du til å sove ute så mye at du lengter inn i senga igjen!

Sove i hengekøye i ma...

0 19 mars 2017 @ 18:19 Läs mer >>

WOW, for en helg vi har hatt! Kødderu eller, helt sjukt fett. Dritkult. Seff har jeg helt dilla på eventyr ass. Haha, etter Skam er det til og med folk som skjønner litt norsk her i Sverige.

Etter noen intensive uker med flytting, sjukdom og mye jobb var det endelig til for Adventure Academy igjen! Har ikke hatt tid til å skrive om forrige AA17 treff engang, så bissi har det vært. Det får komme seinere. For å gi en liten smakebit av det her møtet var det så utrolig inspirerende og morsomt å henge med alle folk på messa!! Kurskompiser, bransjefolk og framfor alt folk som har gjort en masse kule greier.

Fredag morgen klokka 8 skulle vi være på plass. Tok toget, faktisk ganske deilig. Etter briefing om helga og oppsetting av alle tidligere års eventyrere i montern var det fullt øs. Sponsorsnakk med Ola (Skinnarmo, første svenske til syd- og nordpolen blant annet. Eier av Expeditionsresor). Han har vi hengt med tidligere, en artig kar med viktig budskap til oss. Bra pepp! Utstyrsprat med René fra Helsport der vi fikk egne turryggsekker (heia Norge!) og matprat med Pelle fra Outmeals. Til lunsj blei det mjukkonserver varma kjemisk i en aluminiumspose; en ny og fancy opplevelse. Man legger matposen i en sånn der spesiell pose med aluminium i, heller på vann (UTEN c-vitaminer i, fant jeg fort ut), og venter noen minutter. Vips så kommer det varm luft og damp og maten er varm og klar på null komma nix. (Om man da ikke hadde de der c-vitaminene i..) Sjukt enkelt. Ingenting å ta med seg på en lengre tur, men perfekt for de mindre om man ikke gidder å lage egen mat.

Dagen avslutta vi med gjennomgang av riskanalyse; hva er det og

hvordan skrive en riskanalyserapport i vår prosjektplan. Veldig bra info, og faktisk avgjørende for gjennomføring av iallefall våre eventyr. Jeg behøver virkelig inspirasjon, tid og hjelp til å komme videre i min prosjektplan; den delen av eventyret er absolutt den kjipeste om du spør meg. Administrasjon. Samme på jobb egentlig; jeg elsker å undervise, planlegge saker og gjøre morsomme greier. Men å skrive i detalj om alt mulig; faktisk ganske kjedelig.. Det må gjøres bare. Vår studierektor Fredrik Hjorth holdt i det hele strukturert og tydelig, as always.

Tok toget hjem; bra og voksen avgjørelse ettersom jeg hadde hatt feber i flere dager. Sov søtt i egen seng og tok bilen tilbake lørdag morgen. På fredag var det ikke så mye folk, vi hadde tid til å prate med folk og henge rundt litt; prate med hverandre også faktisk!? Ettersom vi sees ganske ofte kan det være greit å bli kjent med hverandre også!

Etter noen få timers hvile (må si at de siste dagene bekrefter min tidligere mistanke; og kommer definitivt til å fortsette min praksis: om jeg er sjuk er det best å holde igang og kjøre på; la kroppen fordrive feber med å gjøre annet. Funka faktisk superbra; ettersom jeg ikke hadde tid til å ligge og dra meg i senga hadde jeg ikke no valg; dermed forsvant det hele mer eller mindre etter noen dager. Kjøper jo den at det ikke holder i lengden; men atter en gang funka det, og dermed også neste gang), tok jeg den her dagen bilen til Älvsjö. Forventningsfull og glad; synd bare at ikke villmarksmessa holdes ute, men tanke på strålende sol og vårvær. Det kanskje kunne være noe neste år? Kan tenke meg at mange ikke gidder å dra på messe når det er inne, og innebærer så mye folk. Det er jo friluftsfolk vi prater om.

Lørdagen starta ikke med tullprat, derimot ullprat av Juhani fra Aclima. Han hadde jeg prata endel med på fredag, i og med at jeg er glad i ull, Monsen og følger Tonje. Tonje Blomseth er sponsa av Aclima, en av Eventyrjenter fra NRK og årets villmarking 2016 i Norge. Må forøvrig bare si meg sjukt fornøyd med nedlasting av NRK appen til mobilen. Litt av en luksus å kunne se på herlige norske friluftsprogran litt når som helst! Ikke alle som funker i Sverige, men mange. Har sett endel program med unga; jeg blir så glad når de vil se litt annet enn barnkanalen eller det som verre er; Barbie!? (Det verste må være Isabels utrolig dårlige fjorttis-serier med pålagt latter.) Merker at om jeg for en gangs skyld vil se noe, typisk fredag kveld kanskje, så napper de fortsatt på det. Vi har såklart sett ulike Lars Monsen program, Monsen på villspor digger de. Eventyrjenter. Familiefryd. Ekspedisjon Nansen. Flust av bra greier, synd at det produseres så lite i Sverige. Last ned appen og test da vel! En liten avstikker, nok om det.

Lånte en aclimagenser som jeg gikk rundt med på fredagen, så innmari digg! Har sett på en på outnorth som jeg skulle bestille, men glømte det hele. Kommer definitivt til å bli mitt neste innkjøp: en aclima hoodie som den her.

I Norge er det vanlig at barnehagene krever at unger har ull som det innerste lagret, framfor alt på vinteren. Her i Sverige har jeg knapt aldri sett et barn med superundertøy/ull/fleece på vinteren på dagis. Sorry, förskolan. Kanskje sier litt om fokus på friluftsliv Norge-Sverige, eller? Skjønner jo at det kanskje er annerledes i mer fjellnære strøk her i Sverige, men vi har jo også perioder med minus her nede, og et fuktigere og dermed litt kaldere klima iblant. Akkurat det her er faktisk litt frustrerende. Ganske. Samme med friluftsklær og utstyr til eldre barn her. Knapt sett en elev med riktig utstyr på noen av våre friluftsdager eller turer. Jeg er absolutt ingen utstyrsfreak men joggesko på vintervandring er jo ikke det gunstigste.

I mine omgivelser kjenner jeg meg egentlig ganske nerdete, litt av en hverdagseventyrer og den der som ofte drar med unger/folk/bikkjer ut. Vi sover ute litt når som helst og jeg prøver å gjøre greier ute. Ser meg derimot som relativt normal. Så utrolig deilig å henge med folk som inspirerer, som har planer, drar på turer, tar initiativ, som ser eventyr som The way to go! Det var nettopp sånn det var å delta på messa. Vi i AA17 blei mata med gullskje hele dagene, for å si det sånn. Etter ullprat gikk vi til vårt møtesrom der årets äventyrare kom og foreleste bare for oss. Først Johanna Solo Sister Davidsson, årets kvinnliga äventyrare 2016. Tidligere har hun kita over Grønland med søstra, i januar i år kom hun tilbake fra Sydpolen som første kvinnelige, svenske solo inn til polen. Ski in, kite out kan man si. En utrolig ydmyk, inspirerende og sjarmerende jente med store bein i nesa. Ettersom det er våre ledere og samarbeidspartnere som gir ut priset hadde vi æren av å få mulighet til å prate og feste med Johanna, Robin og resten av de inne utefolka på kvelden. De kommersielle utefolka kan man si; det finns nok de som helst holder seg i villmarka, borte fra sånne tilstelninger også. Men det er jo en kjensgjerning at vil man ha sponsorer, da er PR veien å gå. Personlig er jeg bare så glad og takknemlige for å få inspirasjon fra det her miljøet.

Etter Johanna var det Robin Tryggs tur til å prate for oss. For en kar! Gutt vil jeg snarere kalle han, med en utrolig erfaring og glød, på en nesten barnslig måte. Fascinerende å høre på fortellinga om hans toppturer til Himalaya, inkludert forberedelser, vennskap jordskjelv og slit. Han har bestigi Everest fra nord og sør, som første svensk. Knapt 30 år. Sjukt. En mektig fortelling som virkelig berører, og det er heftig hvordan en så krevende strabas enda virker så lett for den her karen, eller gutten. Hans største egenskap må være hans positive pågangsmot, og noe vi andre og ungdommer i dag kan lære av.

http://friluftsframjandet.se/aktuellt/arets-aventyrare-2016/

"Vi andre OG ungdommer" liksom; vi ANDRE ungdommer burde det stå. Føler meg fortsatt ung og sprek i kropp og sinn. Mon tro om nederlaget slår en plutselig en dag, eller kommer det snikende?

Etter en kort lunsjpause (praktisk å ha Outmeal et steinkast fra montern), var det til for prisutdelingen. Årets kvinnliga og manliga äventyrare, decenniets äventyrare og stipend til årets äventyr. I kommersielle friluftssverige får jo prisene relativt stor oppmerksomhet, litt synd at det ikke var fler som ville overvære sjølve prisutdelinga.

En av våre studieledere, Louise Östberg, hadde som sitt eventyr da hun gikk Adventure Academy, å
gjennomføre 365 hverdagseventyr. Ett eventyr hver dag, ett år. Vi fikk på ettermiddagen en visning i hvordan/når/hva/hvorfor, med bilder og filmer. Louise fikk mye oppmerksomhet for sitt eventyr, og jeg kan lett se at dette er noe som er gjennomførbart for mange. Kanskje ikke i så stor utstrekning, men tanken på at hverdagseventyret vinner over stress og hverdagsrutiner er jo fantastisk. Inspirerende, og man skal ikke kimse av små eventyr på vei mot de store. Personlig drømmer jeg om litt større, lengre eventyr, men i en hverdag med jobb, barn og hus får man ta til takke med det lille iblant.

For min egen del, for eventyrets del og for bra PR er det ganske viktig med bra bilder og filmer. Har alltid interessert meg for foto, hadde en periode da jeg reiste rundt på New Zealand er halvt år og tok så sjukt mye bilder. Det her var jo før digitale bilder, iallefall i min verden (bare det gjør jo at jeg føler meg så inni granskauen gammal). Jeg brukte sikkert 1/3 av budsjettet på å framkalle bilder, og kasta stort sett minst halvparten av de. (Ærlig talt hadde jeg knapt budsjett, vi reise vel bare så langt penga rakk. Herlig naivt) Eksperimenterte mye med lukkertid og blenderåpning, IOS og zoom. Fikk bra dreisen på det etterhvert, mange kule bilder. Må innrømme at de siste åra har jeg stort sett kjørt på ulike autofunksjoner. Ganske trist faktisk, men det tar jo litt tid å ta bra bilder. Nå som jeg skal prøve å publisere litt eventyr må jeg dra fram litt støvete kunnskap.

Det passa med andre ord perfekt med nyttige tips og inspirasjon fra Daniel Breece på bladet Outside. Vi fikk høre hans tanker, teknikker og se bra bilder. Før vi skulle smyge videre til neste høydepunkt, eventyrsfesten, fikk vi lekse: en selfie og eventyrsbilde som skal bedømmes av himself. På tide å grave fram speilrefleksen fra flyttekaoset da kanskje!? Viktig, bra info om spot/plb/sikkerhet fikk vi da også med oss, innser at jeg kjenner meg uovervinnelig og usårbar, og behøver ta til meg riskbedømningstenk. Vanligvis kjører jeg på erfaring, pågangsmot og positiv innstilling, selv med barna på tur, det funker nok ikke på større eventyr nei.

Kveldens festlighet var en salig blanding av øl, turmat, glade folk, inspirerende samtaler om alt fra tyske sporhunder, Mount Everest, Mount Kenya, friluftsblogging, kulde, godis, kajakk, hellweek. Veldig morsomt å henge rundt og prate litt her og der. Elsker sånne fester! Tida gikk og vi forflytta oss til nærmeste hotellbar. Høres kanskje fjompete ut, men jeg valgte å henge så lenge jeg bare kunne. Det er kult å prate med folk som har mange planer og gjør en masse saker i sitt liv. Så ingen anledning til å avslutte kvelden tidlig i det fine selskapet. Skulle dessuten overnatte i byn (festlig at en by i Norge er en stad i Sverige, en by i Sverige er et tettsted i Norge. Vi ække så urbane av oss vi trauste nordmenn kanskje?)

Siste dagen på messa inneholdt forelesning av Lars og Cajsa fra toppen av Friluftsframjandet; en fantastisk organisasjon som jeg skulle se at flere fikk opp øynene for. Møtet med Mathias Aßmann fra Mandel PR and Marketing var ett av møtene som jeg kjente ga mye; hvordan markedsføre og selge sitt eventyr. Et område som for meg er helt nytt, jeg er ganske tafatt, strengt tatt dårlig på å selge. Jeg liker ikke å prakke på folk saker, og er lei av folk som bare prater. Handling teller mer. Aller helst vil jeg at folk skal komme til meg, men innser jo at det aldri kommer til å skje, haha. Nettopp derfor var det så bra å få det der sparket i rompa til å vise frambeina. Jeg har bare et lite sommereventyr foran meg, der det største i det hele er å motivere, forberede og gjennomføre den relativt lange vandringa med 10-11 åringen Julian. Vil jo så gjerne inspirere andre, da MÅ jeg nå ut til folk. Så håper jeg såklart det er lite skritt på vei mot større eventyr; for min del, for hans del og for vår del. Jeg har alltid tanker og planer på gang, nå for tida drømmer jeg mest om Gaustatoppen, Keb, Mount Kenya og Aconcagua kanskje. Blanda med litt sol. Så får vi se hva det blir av det hele.

Etter et veldig bra 3 timers HLR kurs med morsomme Jonas fra Expeditionsresor og Expozed avslutta vi med egne korte, presentasjoner av våre eventyr på messa. Morsomt å faktisk høre litt om hvem mine kurskompiser er, og høre de beskrive sitt eget eventyr på scena. Jeg er jo vant til å stå og prate foran en haug elever, ikke så ofte med mic, og ikke så ofte man skal være superseriøs heller. Antar at jeg fikk sagt omtrent det jeg ville, uten å være altfor nervøs og altfor seriøs.

Etter 3 dager proppfulle av inspirasjon og herlige folk var det en liten nedtur å komme hjem faktisk. Ballongen gikk litt tom for luft. Nå er den stigende igjen, og selvom de lengre turene må vente på seg har jeg litt små eventyr på tunga. Og mine elever, de kan ikke ha missa at jeg går Adventure Academy iallefall. Relativt uinteresserte virker de å være, iallefall høgstadiet, men hva viser de egentlig interesse for? Tenk så kult om man kunne ta de med seg ut på riktig!! Lengter allerede til wild camp i 5an i august som singelFrida og jeg holder i. Lengter til mer frisk luft, aktiviteter, friluftsliv og uteskole på jobb; jeg tror de behøver det så sårt de der ungdommene. Sjukt mange som er stressa, mår dåligt, ikke klarer presset fra alle hold og kanter. Spørsmålet er hva jeg kan gjøre med det? Hva kan du gjøre med det? Hva gjør vi? Gjør så godt jeg kan for at egne barn og elever skal ha det bra. Kjenner at jeg har så utrolig mye mer å gi, hvordan skal jeg ta vare på egne ressurser, enda bedre? Big thoughts.

Vildmarksmässan i Sto...

0 18 januari 2017 @ 23:57 Läs mer >>

En onsdag i januar var det endelig Adventure time igjen! Det er med et smil om leppene jeg tar fri fra jobben og drar på eventyr til Stockholm for tida. Dette skulle bli vår tredje kursdag. I lekse fra sist hadde vi fått å gjöre en löpsedel om vårt sommereventyr. Parallellt med at vi gjör morsomme saker og lärer oss viktig, nyttig og i og for seg det også veldig morsom friluftskunnskap, skal vi jobbe med vårt sommereventyr. Det neste som står for tur er å videreutvikle prosjektplanen og ta kontakt med samarbeidspartnere, media, blader og sånt. Löpsedeln vi skulle lage skulle väre en slags kort og enkel oppgave for å dra ut essensen i våre eventyr, hva er det egentlig vi vil oppnå ved å gjöre det vi velger?

Jeg har jo som jeg tidligere har babbla om, valgt å bestige tre av mine 40 fjelltopper för 40 år, höyeste toppene i Nord Tröndelag, Nordland og Västerbotten, på en og samme tur. Jeg vil teste villmarksopplevelsen gjennom å gjöre en villmarksekspedisjon, uten å treffe folk, gjennom å bäre med oss alt utstyr og mat hele veien. OSS, altså jeg og Julian. Jeg kunne lett ha gjort mer tilsynelatende spennende eventyr, men kunne da lett å blitt avhengig av andre folk (for eksempel Mount Kenya, der må man jo ha guider og sånt) eller vandre i mer folkerike omårder, som runt Keb for eksempel. Jeg er jo litt folkesky når jeg er på tur, haha, jeg er jo ute for å ikke treffe så mange men gjöre min greie. Jeg vil klare meg sjöl, jeg og naturen liksom. Eventyret i seg er ikke så fancy, ca 25 mils vandring på 15 dager har jeg vel tenkt meg. Gå på tur i fjellmiljö, og bestige de toppene. Hele greia for meg er jo at jeg skal ha Julian med meg, en gutt som blir 11 i august, som nok er litt mer friluftsinteressert en en vanlig gutt, men ganske gjennomsnittlig interessert i (med andre ord ganske opptatt av) tvspill og alt sånt. Han er dessuten litt tenårslat vil jeg si, han liker å sove lenge og er litt typisk sei i kroppen som en tenåring. Han er jo ikke helt der enda, men jeg vil jo fange han så godt det går för jeg mister han, for å si det sånn. Jeg vil vise han, hans jevnårige, og hele verden, at å gå på tur faktisk er ganske kult! Ettersom jeg bor i Sverige, og går Adventure Acadamy (AA) i Sverige, må jeg jo nesten markedsföre meg på svensk. Vandring er coolt!: Det er navnet på mitt eventyr, og også målet med eventyret. Jeg vil at Julian skal kjenne at det er kult, at han og jeg skal insperere andre unger, ungdommer og foreldre til å dra dit peppern gror. Langt pokkerivold. Uti huttiheita. Inn i granskauen. Altså på eventyr. Og det er ikke så mye som skal til. En spiseskje eventyrslyst. En teskje planlegging. Slumpvis med pågangsmot. En klype rett utstyr. Alt blanda godt i en deig av natur, gjerne med smak av fjell. Eller like gjerne hav. Villmark. Vips, så er du der.

25 mils vandring er jo ikke å kimse av for en 10-åring, så vi må trene til det. Mitt grönne kort i klatring er snart i boks, da skal vi pröve å klatre inne i Norrköping en dag i uka. Så skal vi såklart på tur i hytt og pine. Löpe litt i skogen, trene styrke. Julian skal få skrive hva slags forventninger han har, hva vi gjör, og hva han tenker. For moro skyld, ikke for at det skal bli noe pes, men for å gi hele evetyret en röd tråd fra start til slutt. Vi skal såklart ta masse med bilder, og masse med filmer underveis. Tjohoo, det skal bli så kult!

Tilbake til eventyret. I Stockholm. Jeg var småstressa för jeg dro, så jeg klarte å glömme min mobil hjemme. Altså ingen bilder, men det får duge uten. Derimot hadde jeg alt det andre jeg skulle ha med meg, framfor alt en ryggsekk full med ekstra klär og totalt 15kg. Jeg har ingen vekt hjemme, så det fikk bli slumpmetoden. Og sånn i ettertid löste det seg veldig bra, haha. En ryggsekk med litt klär veier jo ikke så mye, tenkte jeg=1kg. For å väre sikker på at jeg hadde 15K, pakka jeg ned 8 kg kettlebells=9 kg. En termos med varm saft=10 kg. Tre fulle camelback vannflasker=13kg. For å väre helt sikker la jeg i 3 kg fra Marlon, min vektvest også. =16kg, minst. Sekken var jo litt vrien å få på seg, men jeg har ikke trent så mye som jeg egentlig vil i det siste, det har värt jul og ja dere veit. Da jeg kom fram mötte jeg en av mine medstudenter ved t-bana. Hun hadde en sånn der fiffi liten vekt med seg, da kunne det jo väre smart for meg å veie. Herregud, sekken veide 22KG! Visste jo at den veide litt mye, tenkte at det er bedre å ha for mye enn for lite. Uansett blir det jo bare bra trening. Det viste seg at flere av mine kompiser hadde sekker på rundt 10kg, så jeg lånte bort 4kg kettlebell og 3 kg vektposer. Ved kontrollveiinga veide min sekk ca16 kg bare, så det blei jo faktisk perfekt, ikke sant!

Vi tok bussen til Lidingö, derfra skulle vi gå med ryggsekkene til en kanoklubb litt närmere sentrum. Ikke akkurat verste villmarka, men fint og naturmessig til en storby å väre. Dagen för fikk vi vandringsinstruksjoner gjennom et PM med stegavstand, vandringstakt og alle mulige slags sjuke instruksjoner og regler med militärt preg. Det viste seg å väre mest skremselspropaganda, vi gikk mer eller mindre som vanlig; en fot foran den andre i pratetempo. Sosialt og ganske herlig faktisk. Det snödde og blåste friskt, og etter mer eller mindre 4 timers vandring med noen stopp var vi framme. Mens tre av våre ledere hadde gått sammen med oss, hadde andre (latere?) ledere og ansvarig for kvelden Jonas Sundquist fra Expeditionsresor og Expozed hakka höl i isen med öks. Etter en veldig kort men informativ gjennomgang av opplegget skulle vi gå sammen i par, den ene kle av/på seg, alt ettersom hva vi ville bade med, og forberede det som skulle på/i kroppen etter badet. For å kjenne på hvordan kroppen reagerer når den utsettes for iskaldt vann, skulle vi hoppe i, så hodet kom under vann, og ligge i vannet i minst 1 minutt. Jeg hadde på meg mitt brynje ullundertöy, som er helt uslåelig. Et nett med superundertöy som sitter fast i ullundertöy. Fleecejakke, skaljakke og skalbykse. Ullue, tynne ullvanter og et par offtrack joggesko, ganske luftige. Seff ullsokker. Endel var nervöse för badinga, hadde grua seg hjemme, visse hadde drömt mareritt. Andre var vel omtrent som meg, så det hele som en spennende utfordring bare. Litt höyere puls når jeg sto på brygga, det hörer jo med til gleden. Jeg har jo bada i like kaldt vann tidligere, men bare hoppa i og opp igen, med eller uten badstu. Aldri liggi i ett minutt.

Jeg hadde forventa meg at det skulle bli svinkaldt, og at ett minutt skulle väre sjukt lenge. Tja. Det gikk jo egentlig ganske lett, og fort! Det störste sjokket var når man hoppa i, og ikke klarte å prate. Jonas stilte masse spörsmål til oss, mens vår partner holdt i tauet som satt rundt magen på oss. Hvordan går det, hva kjenner du, hva heter du, hva er ditt sommerprosjekt osv. Etter noen sekunder gikk pratinga bra. Det var mest kaldt på fingra, men gikk helt fint. Plutselig skulle jeg opp igjen, etter noen svömmetak for å teste hva det gjorde med kroppen (igjen mest vanskelig å prate). Jeg kunne nok ha liggi lenger, men var jo også relativt glad for å komme opp. Så var det bare å skifte, og det var ikke snakk om å gå inn. Såklart. Er man på tur så er man på tur. Det var nesten det kaldeste, å ta av seg alt, og pröve å sette på seg törre, varme klär med fingre som var helt uten finmotorikk! Bra man hadde en pålitelig partner som hjalp til. Varm drikke i kroppen, for å bygge varme innefra. Jeg löp noen runder rundt huset, det funka finfint. Jeg pleier ikke å ha problemer med å hoppe i kaldt vann, det er ganske lett. Derimot blir jeg iskald i mange timer etterpå. Ikke den her gangen faktisk. Etter å ha bada kaldt kjenner man seg ofte herlig varm, på en rar måte.

Middagen blei frysetörka varma på egen medbrakt gass eller stormkjökken, som vanlig. Det smakte "himla gött" som de derre svenska sier. Når alle var klare, var det vandring inn til Epeditonsresors hovedkontor i sentrum av StanStan. Der fikk vi en teoretisk gjennomgang av hypotermi og hypertermi. Jonas er sammen med Ola Skinnarmo eier og guide på Expeditionsresor og en kar med mye erfaring i livet, en ekspert på nevnte områder. Vi fikk läre oss fakta og tips; nyttig og spennende. Etter badet blei jeg litt gira som jeg vanligvis blir etter sånne litt snåle, men heftige opplevelser. Litt som adrenalinkick, men som som kommer snikende. Ikke sånn at folk flest merker at jeg hopper rundt og er vill, mest at jeg kjenner at jeg er dronninga i verden og vil ut på alle mulige slags eventyr med en eneste gang, og klarer alt. Alt annet enn å sitte stille, som var nettopp det vi skulle gjöre. Yes! Joda. Men neida. Det gikk fint.

Har alltid drömt om å teste kroppen maks, gjennom lang og hard trening i typisk militarstil eller lignende. Sjöl er jeg litt for lat til å ta tak i det, det skulle väre morsomt å kjöre det skikkelig en gang. Litt som bootcamp som jeg har gjort, men töffere, lengre, hele tida, og mer psykisk. Når alt kommer til alt har jeg nok mest andre prioriteringer i livet, er ikke så hardcore som jeg tenker at jeg kanskje skulle ville pröve å väre en gang.

Dagen og kvelden var veldig bra, etter ca 14 km rast gange i hovedstaden, ekstrem kulde og herlige sosiale möter var jeg så glad og fornöyd man kan bli en onsdagkveld. Det gjorde ikke så mye at jeg ikke kunne kjöpe min bilredbull, ettersom lommeboka lå hjemme, eller at jeg kjörte sneilefart hjem i kö etter tre plogbiler som kjörte ved siden av hverandre på E4an. Jeg hadde neppe sovna tidlig den kvelden uansett.

Neste gang skal vi läre oss lavinekunnskap og kjöre randonee (telemark for min del) i Hammarbybacken, det blir kult. Ettersom treffet ligger midt i vinterferieuka blir det nok ingen Norgestur på oss på sportlovet, vi får pröve å nyte snö og vintermorro i Sverige isteden. Eller?

Bading i isvak og VAN...

0 7 januari 2017 @ 23:54 Läs mer >>

Ja eller iallefall virka det litt som unga hadde vært innelåst i bur hele jula, relativt energiske. Muligens har mormors brødskiver med nugatti (sjokoladepålegg) litt med saken å gjøre, men de fleste unger har kanskje en liiiten tendens til å bli litt rastløse og småkranglete etter to ukers ferie. Eller?

Jeg pakka bilen første nyttårsdag og snudde nesa mot nordvest, destinasjon Mormor og Morfar i Sandsnessetra (kanskje hører på navnet at det ikke er den mest urbane plassen). Som vanlig gikk bilturen fint, trollunga er jo vant til å kjøre til Norge så nesten 50 mil går ganske radig. Vi leker litt, har musikkonkurranser, hører på lydbøker. Disney, Brødrene Dal (herregud så bra det er, kult at barna også liker det!) eller Lasse Maja som den her gangen. (Er det virkelig så bra, eller er jeg bare nostalgisk!? Gaus, Roms og Brummun var jo barndommens og Norges Indiana Jones, om man ser bort fra Thor Heyerdahl og Fleksnes, hehe)

En av dagene besøkte vi gode venner på Eltonåsen i Nannestad og koste oss ellers med norsk mat, norsk barnetv og høydepunktet for Isabel som fikk symaskin til jul: velge saker fra Mormors skattekiste av sysaker. (På Eltonåsen forresten, der bor Thomas Alsgård og tidligere Bjørn Dæhlie. Så det så. Langrennsprinsene i Norge, etter Vegard Ulvang såklart).

Vi fortsatte videre mot hytta på fjellet i Vingrom, et par mil fra Lillehammer. Der var det etterlengta snø og unga var overlykkelige. Vi akte og gikk litt på ski, jeg prøvde å få Elsa til å dra meg. Nå er hun snart 2 år og klar for den jobben, det gikk veldig bra. Vi suste av gårde i herlig fart! Da barna skulle prøve derimot, gikk det ikke så innmarri. Elsa skjønner nok at barn er barn, med dom vil hun stort sett bare leke, hoppe, bite i båndet, rappe votter og knabbe luer. Vi fikk da litt dreisen på det, om jeg spurta foran som en lokkehare. Været var litt kjølig og ettersom vi bare var et par dager blei det ingen lange skiturer. Det kaldeste vi hadde var -23, da lå vi heldigvis under dyna og drømte søte drømmer.

En dag dro vi til Hafjell og sto på ski. DET hadde de lengta til!

"Kjører slalom

Helt til sola går ned

Finn en verden

Under snøhvite tre

Vi kjører slalom.."

Sukk.. Marcus og Martinus..

Veit ikke hvem som er mest forelska, om det er Felicia på 4 eller Natalie på 6. Låta gikk på repeat i bilen til Norge, så nå er jeg konge på den! (Nesten synd jeg bare synger i dusjen, og ikke har så mye besøk) Vi var i Hafjell og sto på ski, der har vi faktisk ikke vært før. I fjor var jo det året det var så bratt, og lenger har ikke mamma og pappa eid hytta. Da vi var unge og kule dro vi heller til Kvitfjell, eller Hemsedal, eller Trysil.

(En annen norsk låt: "Det var det året det var så bratt. Det var så bratt at det var vond å spise speilegg.. Jeg hoppa rundt og sto mens jeg satt

Og spiste fårikål og snubla mens jeg datt." Ikke engang en bra låt, men en som folk flest kan, og veit hva innebærer. Ja nordmenn såklart. Vi var sjuke i ett kjør hele vintern, og tilværelsen var litt kaotisk)

Det blåste litt, så gondolen til toppen var stengt. Ellers var det -8, og litt kjølig å ta to lange heiser etter hverandre. Etter pitstop i varmestua funka skikjøringa fint. Det var bra skiforhold med ca 50cm i bakken, og så deilig å teste telemarksvingene igjen! Barna kjører sjøl, nå var det jo et år sia sist, og litt isete i midten av bakkene, men det gikk så bra så. Felicia på 4 er en tøffing, det må være de norske genene som ligger til grunn.

Hafjell ligger litt nord for Lillehammer og har 17 heiser og 33 løyper. Det var der de kjørte under det sagnomsuste OL i firånitti, iallefall slalåm og storslalåmkonkurransene. Vi kjørte familieløyper, svippa innom en grønn og den der fancy tunellheisen, ellers blå og røde løyper. Fantastisk at barna tørr og kan kjøre sjøl, det betyr jo at det blir flere svinger på meg! Merka fort at knea og låra ikke er så bra trent, får satse på litt mer snø og skikjøring i Yxbakken i Norrköping framover. Ikke så spennende, men ettersom jeg kjører telemark har jeg ikke så store krav. Før jeg bytta, det vil si da jeg var ung og gæærn handla det jo mest om å kjøre ned så fort som mulig, så man fikk verste adrenalinkicket. På den tida var det mest bratte heng som var kult, nå er det mest slappe heng som duger. Slappe heng; høres ut som jeg 94 år!

Om de der gullunga jeg har skriker eller krangler så busta fyker innimellom, så er de iallefall alltid snille og glade når jeg er ute i verden og gjør saker. Så mye har de lært seg, og det er jaggu bra. Hadde blitt kjedelig å bare sitte hjemme, og det er jo faktisk viktig at de får mulighet til å lære seg å gjøre saker. De er jo bare barn, viktig å ikke glømme det. Det er lett for voksne å tenke at unger er små voksne, forvente litt mye iblant. Det gjelder å gi dem sjansen til å prøve, lære, vise, gjøre feil, bli slitne. Prøve igjen, lære, vise. Mestre. Bli glade. Kjenne at de kan.

I skibakken var Julian, Isabel, Natalie og Felicia som engler, glade og hjelpsomme mot hverandre. For en lykke. Vi hadde planlagt å stå ski en dag til, men ettersom gradestokken viste -16, vind og vi ikke hadde ski-in/ski-out, men en halvtimes kjøring, valgte vi å skippe det. Med protester. We'll be back.

Etter noen dager på hytta stakk vi innom andre gode venner i Elverum som vi ikke hadde sett siden sommern. Stas. (Natalie informerte meg om at Marcus og Martinus faktisk har BODD i Elverum?!) Det blir alltid litt kjøring når vi er i Norge, ettersom familie og venner er utspredd. Minst 150 mil, på sommern ofte mer. Det er som regel bare koselig (ifølge meg) og om ikke annet får vi tid til å prate med hverandre.

Etter en velbehøvd utflukt til utlandet er det morsomt å komme hjem til snø og kommende eventyr i Sverige. ("Hjem?!") Lengter til skikkelige toppturer, når skal jeg få til det mon tro..? Vinterferien? Påskeferien kanskje? Men først; på onsdag blir det bading i isvak og Adventure Academy igjen!

(Hyttetur med kanarifugl i bur er forøvrig en gammal norsk klassiker fra 1991 med bandet Bjellklang) (Når man er 11 år er kanskje en klassiker ikke så.. klassisk)

Hyttetur med kanarifu...

1 31 december 2016 @ 00:55 Läs mer >>

Åh jeg er så utrolig glad for å ha unger som vil være med ut! Det er gull verdt med 4 barn, det betyr at det er alltid minst en som vil med, uansett hva man skal. Ofte flere, ofte alle.

Til jul fikk Julian, 10 år, morsomme friluftssaker. En vintersovepose. En liten, praktisk tursag. En eventyrseske med ymse innehold: ny termos, ullsokker, frysetørka mat (han har mast om det lenge, hehe) og litt sånt smått, framfor alt fikk han det han ønska seg mest av meg: et lite eventyr. Strengt tatt fikk han mer enn det. Han fikk et stort og mange små eventyr; han skal være med meg på mitt Adventure Academy eventyr til sommern. 2 ukers vandring; ca 24 mil i fjellet. På veien dit skal vi trene sammen minst en dag i uka, løpe, styrke, klatre, sykle MTB, svømme. Vi skal dra på et lite eventyr minst en gang i måneden, vandre med store ryggsekker og sove ute. Forberede oss til sommerens store opplevelse. Mer detaljert om mitt sommereventyr kommer, det blir iallefall veldig spennende.

Julian blei veldig glad for å få vite at han skal med! Han er tagga, han vil trene, han vil ut og det er så herlig med han for han er så positiv. Litt lat, eller snarere langsom, men positiv. For å få han til å skjønne hva alt handler om, var det jo bare å kjøre igang. Vintersovepose=sove ute på vintern. Han har mange utenetter, men ingen fra november-mars.

Etter en tur til Store Elgsjön og et par timer i stallen var jeg relativt kald, og egentlig ganske klar for soffan. Men hva faen. Hadde prata om å sove ute i flere dager, Julian var keen, og Natalie til og med, som er den kaldeste i familien, gråt seg til å få være med ut. -Mamma, jag VILL SOVA UTE!! JAAG VILL SOVA UTE!! I desember!? Herregud, jeg må ha gjort en bra (eller evt dårlig, alt ettersom) jobb med barneoppdragelse og friskluftmantraer. Jeg kunne jo ikke feige ut, bare for at jeg var gjennomfrossen!?

En varm dusj og noen timers pakking seinere var vi på vei. Ja for det tar jo faktisk ofte ganske lang tid å pakke. På tross av ar jeg prøver å være effektiv. Jeg rasker med meg det viktigste. Men skal man sove ute, for første gang med to unger, og gradestokken viser -5, da gjelder det å legge tid på planlegging. Dels vil man jo faktisk ikke fryse. Man vil at barna skal få en fin opplevelse, så de vil være med ut igjen. Jeg har sjøl sovi ute i -17, under åpen himmel, i en halvmeter snø. Før jeg blei mamma, før jeg kjente at jeg frøys, før krigen med andre ord. Haha. Har ikke sovi ute på vintern på mange år. Jaggu på tide.

Julians sovepose er en enkel, billig til sovepose å være, North Face syntetpose som funker for komforttemperaturer ned til ca -8. Han er ganske varm av seg, så det burde funke greit. Natalie fikk låne Isabels pose, en 3sesongs Marmot, også syntetpose, som klarer et par minus. I den hadde hun en tynn ullpose jeg har sydd av et masaiteppe jeg kjøpte i Kenya i sommer. Pluss et ekstra fleeceteppe. Jeg hadde min svindyre MacPac dunpose innkjøpt på New Zealand for 15 år sia, samme pose jeg sov ute i -17 grader med (riktignok med ekstra trekk over) og samme pose jeg har på sommern. Dun er digg, og posen er gull verdt, lett og liten. Jeg hadde også en masaiullpose inni, varma sjukt bra. Tynt, lett og varmt. As good as it gets. Julian og jeg lå på therm-A-rest underlag som reflekterer varme, Natalie på et tjukkere ajungilak. I tillegg sov vi på saueskinn i ull. Alle hadde vi superundertøy i syntet eller ull, fleece/ulltrøye, ullstrømper og ullsokker. Lue, hals. Kan jo tenke seg at alt det her tar litt tid og plukke fram, selv om jeg har alle mine friluftssaker i mine 2 friluftsskap (nerd).

Ettersom det er mørkt såpass tidlig, og relativt kaldt, bestemte jeg at vi bare skulle SOVE ute. Med andre ord middag og kveldskos hjemme. Vi dro hjemmefra straks etter kl 21 på kvelden. Utstyrte med hodelykter og ryggsekker fulle av sovegreier, ved og frokost starta vi kveldsekspedisjonen mot det vi kalte Mount Marmor, faktisk et av verdens høyeste fjell. Elsa var med som alltid. Etter drøyt 40 minutters klatring, Julian med en proppfull men ikke så tung 40liters sekk, nådde vi toppen. Lykke! Julian rulla seg inn i sin kokong og fortsatte på sin Harry Potter bok som han absolutt skulle ha med, bare den veier sikkert en kilo. Natalie på snart 7 år mente bestemt at vi skulle ha bål, så hun fiksa det. Utrolig hva de lærer seg de små, bare de får mulighet til å prøve/feile og litt opplæring. Uten hjelp tente hun bål med avispapir, never, ved, fyrstikker og stearinlys i -5 og litt vind. Litt knot var det, men hun var glad, ville ikke ha hjelp, og fiksa det. Den ungen der er like egen, sta, tullerusk og glad som mora si. Gullunge.

Vel nede i posene sovna barna fort. Jeg lå mest og prøvde nyte stjerneklar himmel, frisk luft, bålsprak og stillhet. Vi sov i sjølve gapahuken, som ligger veldig åpent til, og ettersom det blåste litt skulle man tro det var kaldt. Det var det ikke, og selv Natalie som ville ligge med ansiktet utildekka (i motsetning til oss andre to mumier) våkna på morgenen og hadde sovi som en stein. Hun hadde ikke frysi, og sov hele natta. Samma med Julian. Vi merka fort at Jack Frost hadde dratt sin kos, og temperaturen viste faktisk 5 grader +!

Vi sov faktisk nesten til kl 9, etterhvert var det tid for mammut og fikse morgenbålet. Som vanlig når vi sover ute; havregrøt og brødskiver med ost grilla over ilden til frokost. En vellykka tur over all forventning, for alle parter. Spennende å se når/hvor neste tur blir, Jampas og jeg skal jo ut i januar igjen.

Uteunger er kule unge...

0 30 december 2016 @ 21:10 Läs mer >>

Som mamma og lærer er det sjukt mye å gjøre før jul. Man har fullt opp med avslutninger, omdömen, betyg, juleforberedelser. Og det er jo veldig morsomt, jeg er ikke bare glad i ild, men liker å ha mange jern i den.

Når vel juleferien kommer, da har man fri. Og det i mange dager. I år som i fjor, nesten tre uker faktisk. Da har man godt med tid til å komme seg ut på de turene man lengta til når dagene var som mest hektiske. I romjula har jeg kosa meg gløgg ihjel med turer.

"Romjul. .. Romjul er i Norge perioden mellom julehelga og nyttår. Romjula preges ofte av fredelig inneliv, familiebesøk, julemat og turer." @wikipedia

En dag lurte jeg med meg Isabel på 8 og Felicia på 4 til et av rossinipølsaplassene i nærområdet, et sted vi ofte drar til: Gapahuken ved Marmorbruket. En enkel men fantastisk fin plass. Vi pleier å kjøre til marmorbruksmuseet og parkere der. Vi fortsetter veien til vi kommer til skilt vindskydd 700m, et par hundre meter fra parkeringa. Derfra er det bare å følge stien og holde til høyre. I starten en ganske kraftig klatring, der man kan holde seg i tau om man vil. Heftig for barn, store som små. Man forsetter forbi Spiran, en gammal utsiktsplass med benker, inn i skogen og fram til gapahuken. En utrolig fin plass med kjempefin utsikt over hele Bråviken og Norrköping. På ene sida er det et lite stup, ganske bratt ned, men vi har aldri brydd oss om det. Barn behøver å lære seg å respektere naturen, og det har aldri vært noe problem.

Da vi starta turen var det strålende sol og en så herlig vinterdag man kan få uten snø. Barna var glade, og jeg hadde pakka ryggsekken med varm Oboy og pølselunsj. Som vanlig grilla vi på bålet, pølse med lompe. Vi lekte litt og prata med andre turgåere. På null komma niks kom skyene og regnet, og vi tok oss tilbake til bilen. En deilig dag med frisk luft en nødvendighet for unge, smarte hjerner og smekre kropper. Det beste med mine barn (har en lang liste med hva som er det beste; jeg er jo evig optimist), er at de er glade, tøffe og sjelden eller aldri klager når vi er ute på eventyr. Det gjør jo alt veldig enkelt, og selv når regnet kom var de bare glade og vi prata om hvor heftig det er at været kan slå om så fort.

Et par dager seinere tok jeg med alle unga og en kompis til et annet "smultronställe", et sted barna oftest velger om de får velge hvor vi skal. Gapahukene ved Stora Älgsjön. Det er 6km kjøring inn i skogen, og ca en km vandring. Også veldig enkelt for hvem som helst. Vi kjører til vestsida av Lilla Älgsjön, parkerer der og tar stien på nordsida av Stora Älgsjön. På en høyde ligger to finfine gapahuker mot hverandre, perfekt om man er en gjeng som koser seg på tur eller skal overnatte. Etter flere turer kan vi konstatere at det er plass til 5-6 personer i hver gapahuk, avhengig av størrelse.

"Gapahuk: En gapahuk er et byggverk av trematerialer, opprinnelig ment for nødtørftig overnatting. Det har kun tre vegger og tak, eventuelt to sidevegger og skråtak helt ned på baksiden." @wikipedia

Ifølge Wikipedia Sverige:

"Gapahuk är ett begrepp från norskan (ursprungligen vindskydd) som betecknar skjul som byggts för missbrukare i Göteborg. Skjulen är tänkta fungera som vindskydd och viloplats för stadens missbrukare."

Haha det her visste jeg ikke, jag som går rundt og prater om mine gapahuker hit og dit her i Sverige. Ukjente folk kanskje trur jeg er verste junkien, ikke bare rusa på natur men kjemikalier også.

Jeg pakka med det nødvendigste for en dag i skogen for en mammut og en gjeng troll, vi koste oss masse med grilling, lek og bare kunsten å være ute og slappA. Vel behøvd for alle fem, iallefall mine fire kan jeg skrive under på. Sofakos, filmer, spill, godis og inneliv er kjempekoselig. Etter noen dager intensivt med det blir det lett krangling og svaret på spørsmålet blir helt enkelt skogen.

Etter en for visse litt kald, men enda bra dag med glade miner var vi klare for innekos. For visse. Etter en stund i stallen tok jeg med meg Julian og Natalie til tidligere nevnte gapahuken ved Marmorbruket, for overnatting ute. Mer om det seinere.

I dag har singelFrida (all PR er bra PR) og jeg endelig vært ute på en liten tur sammen igjen. (Ingen jåga den her gangen, savner det faktisk. I vinterkulda glømmer man fort de enkleste knep for å ha det kult. Neste gang Frida, får vi kjøre vinterjåga! Mer om vår jåga seinere)

Vi prøvde å få med oss en kollega eller evt en mann, det gikk heller dårlig. Ingen sure miner. Etter en lunsjsjåpping på ICA dro vi mot Fjällmossen, et annet naturreservat i Kolmården. Herregud så bra vi bor!! (om man ser bort fra at vi ikke har fjell i nærheten, eksotiske menn eller spesielt varm vintersol..) Vi kjørte inn mot Lilla Göljen, via Kvarsebo. Jeg har bare vært akkurat der en gang tidligere, Frida aldri. Nok en kort vandring, men kort er bedre enn ingen. Vi dro ut ganske seint, visse av oss sover når muligheten byr seg lenge på morgenen. (Den her gangen var det faktisk for at Julian og jeg var i Stockholm og tok andre del av mitt grønne kort i klatring, vi kom hjem seint, og liker å slippe og stresse på morgenen..)

Etter en fin tur i fjellviddeterreng kom vi fram til gapahukene, en gammal og en ny som ligger så fint til ved den lille kulpen. I dag serverte kokkene smørfrest squash, sjalottløk og plommetomater med bacon, på en seng av farfalle i all sin enkelthet, med fransk nougat til dessert. Skravling om mus og menn, om øst og vest, om barn og skole. Alltid verdifull kvalitetstid med singelFrida.

Hverdagsmys i romjula

0 14 december 2016 @ 23:20 Läs mer >>

Nå er det jo snart jul og en av de mest hektiske periodene i året i mitt liv som lærer, mammut, morsa og mamma. Dagene flyr av gårde, og det gjelder å få gjort det viktigste på den der mentale lista hver dag, eller eventuellt gå i hi/legge seg i dvale i vente på lysere tider.

Endelig var det Adventure Academy tid igjen, som jeg har venta! Vi skal sees en gang per måned, og det fiffige med å ha mye å gjøre er jo at plutselig kommer dager man lengter etter.

I dag sto det klatring på tapeten. Vi møttes på Klättercentrum i Solna hvor vi fikk første del i kurset for å få grønt kort. Grønt kort må man ha for å få lov til å sikre/klatre i de fleste land, og innebærer at man lærer seg i teori og praksis hvordan det hele funker sikkerhetsmessig. Da jeg i mine glansdager var en solbrun jente i tights (for 10-15 år sida), var jeg inne i en klatreperiode, og selv om jeg ikke har rørt verken klatresele eller kalkpose side den gang var det nesten som å finne veien hjem. Ettersom min peak i klattrekarriren var sånn cirka før krigen, på den tida man sykla uten hjelm og faktisk fikk stelle seg opp og fortsette om man tryna, fantes ingen krav på grønne kort. Har lenge tenk at jeg vil begynne å klatre igjen, og flere ganger kontakta klattrehallen i stanstan. Det har kokt bort i kålen, men nå endelig skarru se!

Det var jo så veldig morsomt! I dag var det mest prat, og enkel, langsom klatring, men i dag dugde det fint for det her frøkna. Adrenalinen på toppen, i dag riktignok bare 7 meter opp, gjorde at det var litt kjipt å skulle sette seg å høre på teorileksjon om prosjektarbeid etterpå. Jepp, det var det vi gjorde; lærte oss mer om hvordan leksa til i dag skulle ha vært gjort. Nå er vi i gang for alvor med planlegging av sommereventyret. Bakgrunn, syfte, mål, delmål, samarbeid og hele pakka. Jeg har tatt noen viktige avgjørelser rundt mitt prosjekt som jeg kommer tilbake til seinere. Kult skal det bli!

Etter diskusjoner i grupper med medelever om deres eventyr var det bare å finne fram gassen og varme vann til dagens middag: frysetørka mat, tradisjon tro. Dagens: Pasta Bolognese. Full pott, den kjøper jeg gjerne sjøl. Vi fikk utdelt fantastisk fint utstyr blant annet i form av ullbrynjer fra Aclima (heia Norge!), kule røde tursko fra Dolomite og solbriller type hardcore/isbre/ulovlige å kjøre med på grunn av så lite lysinnslepp. Julaften kommer litt når som helst i år, I like it! Avslutningsvis fikk vi mer info om ymse produkter, og mulighet til å handle billig utstyr. Alt som alt en morsom dag, lengter allerede til neste gang! Blir kjent med fler for hver gang vi sees, litt småprat har man alltids tid til.

Og neste gang, 11. januar, da ryktes det om isbading i isvak. Nice!

Adventure Academy: An...

1 25 november 2016 @ 18:00 Läs mer >>

Jeg er jo egentlig litt folkesky. Veldig sosial, men unngår ofte store folkemasser, eller framforalt områder i naturen med mye mennesker på tur. Jeg går på tur for å finne meg sjøl, finne fine naturopplevelser, komme bort fra folk snarere enn nære folk. Om jeg ikke har med eget selskap da såklart.

Hva er det da som gjør at jeg har vært på Galdhøpiggen, et relativt kommersielt friluftsmål i Norge, tre ganger? Det er jo høyest, tross alt. Enkel grunn.

Første gangen var det jeg og ei venninne, Beate, fra lærerskolen som bestemte at vi ville ta en helgetur i september 2003. Vi tok bilen til Jotunheimen, overnatta på Spiterstulen og gikk opp. Hadde stort sett fint vær, overskya og snø på toppen; med andre ord ingen utsikt. En faktisk uviktig detalj. For turen var toppen.

Andre gangen var jeg skikkelig sugen på å komme meg til fjells. Jeg har født 4 gullunger med relativt tett i mellom, 2006, 2008, 2010 og 2012-modeller. Har alltid drømt om å være en gjeng, kanskje det har med det å gjøre at jeg bare har en bror, som alltid har vært litt for gammal (6 år eldre)? Graviditet og baby og småbarn og hele alt, det veldig stas. Stor kosefaktor, og 100% fokus på mammarollen. For min del iallefall. Etterhvert som barna vokste til kom lengselen til utelivet, ikke bare skogsturer i nabolaget men noe mer. Barnas pappa er ingen utemann (etter å ha jobba i restaurantbransjen i mange år før han traff meg, er han vel strengt tatt det) (kanskje derfor jeg falt for han; utemann eller utemann; same same tenkte jeg?) og det er mest jeg som har dratt oss med ut. Jeg hadde lyst til å vise fram hvor bra turlivet kan være, og teste grensene litt: Jeg ville ta med Willy (pappan), Felicia (ettåringen) og Julian (seksåringen) til toppen av Norge. Vi leker ikke butikk. Ettersom Julian bare var 6, utgikk vandringa fra Juvasshytta.

Sånn her er det nemlig: Det finns to merka ruter til Piggen, så vidt jeg veit. En fra Juvasshytta, som ligger på ca 1840 moh, regnes som den enkleste/raskeste og den med mest turister. Man går over en isbre, og må ha brefører. 7 års grense. Julian var bare 6. Den andre turen er den jeg gikk første gangen, fra Spiterstulen, ca 1100moh. En mye lengre og tøffere tur. Noen velger å gå en rute opp, andre ned.

Jeg ville gå den lengste veien, og etter en natt på Spiterstulen i hytta tok den ene av oss ryggsekken full av mat, ekstra klær og bleier, den andre bæremeisen på ryggen med Felicia i. Så var det bare å gå. Julian har alltid vært en glad og energisk gutt; om han blir trøtt eller sliten blir han full av energi. Klager aldri, og har et herlig pågangsmot. Nettopp derfor hadde jeg trua på at han skulle klare Piggen. Felicia har som alle våre vært en ganske enkel unge (eller er det bare jeg som er så norsk i Sverige, bare på trass, at jeg ikke ser det negative?) (nei); enkel med mat og søvn og for det meste glad. Nettopp derfor hadde jeg trua på at hun skulle klare Piggen. Det største spørsmålstegnet var faktisk Willy; for selv om han alltid har trent masse, og var i bra form, er han som han sjøl sier litt "bekväm" av seg. Hater å fryse. Glad i medgang, mindre glad i motgang.

Turen gikk kjempebra, de første 1000 høydemeterne hadde vi ganske fint vær. Ikke så mye sol, ingen nedbør. Vi valgte å gå i juli, 14.juli 2013, ettersom det statistisk sett er best vær rundt den tida. Barna var glade, Felicia sov mye. En god bit opp på fjellet, kan tenke meg rundt 2000moh (på den tida man kjøpte babyklær og bleier istedenfor fancy friluftsklokker) satte vi oss fint til og jeg dro igang gassen og lagde favoritten, Toro tomatsuppe. På den her delen av turen er det ganske smalt, kanskje 5-10m med skråninger/stup på begge sider. Tåka kom, regnet var på inngang. Flere av de som gikk foran oss snudde, de var redde for været. -Æhh!!, tenkte jeg. Vi fortsetter, alle er glade. En illsint, norsk morfar kom og kjefta oss huden full:

"-Det her er da for faen meg ikke noe sted for unger!! Det er uforsvarlig av dere å drasse med dere unga hit, gå neratt nå med en gang!!"

-Idiot! Tenkte jeg, sa såklart aldri det. Jeg forklarte rolig og pedagogisk at jeg hadde vært her før, kjenner mine barn, og stoler på at jeg tar rett avgjørelse. Jeg forklarte fint at han gjerne måtte snu, men vi tenkte fortsette. Det gjorde vi. Det kom litt duggregn, Felicia gråt en skvett da hun skulle sovne (eneste på hele turen!), og regner gikk over til snø. Den siste kneika opp til toppen hadde vi kun et par meters sikt, Julian sa for første gang at han var litt sliten. 5 minutter seinere var vi på toppen, inni den lille hytta der som serverer pølser, kaffe, godis og mobildekning. Veldig gladr for varme og en skikkelig pause, det behøvde nok resten av familien med enn de sa høyt. Vi satt der 1 1/2t før vi traska ned igjen. Totalt en tur på 10 timer, og herregud for en opplevelse! Vi klarte det! Vi var ganske møre i beina, etter en dusj tok vi bilen videre til Stryn på Vestlandet, der mormor og morfar var barnevakter på Natalie og Felicia. Julian, han var glad som ei lerke og sprek som en fole, han ville gjerne utforske mer. Hahaha.

Den tredje gangen på Galdhøpiggen, det er den som teller! I mitt peakbaggingprosjekt altså. Tidligere toppturer tells IKKE, alle topper må tas etter jeg bestemte meg.

2.juli 2015 starta turen, og inneholdt veteranen Julian igjen, Isabel 7 år og Elsa 4 måneder, samt den glade vandrer (meg). I tillegg hadde vi lurt med oss Beate (som var med første turen) og hennes eldste barn Karoline på 11 år og Krisander på 7 år og 3 dager. Ingen vits å sløse med tida, måtte jo være 7 for å gå over breen, og det var nettopp den turen fra Juvasshytta vi ville teste nå. Vi overnatta på hytta, starta en herlig overskya morgen vår lille utflukt. Hele turen gikk utrolig bra, morsomt for barn og mammaer og ha med seg turkompiser! En perfekt måte å få barna til å glømme det slitsomme, de motiverer hverandre. Vi gikk en time i tau etter en brefører over isbreen, det i seg sjøl var nytt for oss alle. Turen tok totalt 5 timer trur jeg, og det var absolutt ingen problem å ta med seg barna, eller en valp på 4 måneder. Elsa er jo en alaskan malamute, en trekkhund med mye pels og mye energi. Det hadde kanskje funka mindre dårlig med en puddelvalp, hehe. Det her er en tur som hvem som helst kan klare, om du bare har normalt vett for vinterklær og normal fysisk form. En kjempefin tur som ga verdens herligste solbrune hud i ansiktet (som riktignok flassa av noen dager seinere), kvalitetstid med de største barna og stor mersmak for flere toppturer.

Tur 3/40: Galdhøpigge...

0 24 november 2016 @ 20:45 Läs mer >>

På tide å komme videre i bloggen nå kjenner jeg; det er så mange turer jeg vil skrive om! I og med mitt Adventure Academy eventyr er fjell den heteste poteta i mitt liv for tida; mange tanker dreier seg om sommerens kommende eventyr. Når/hvordan/hvem/hva.. Oppdatering på den fronten kommer snart!

Min andre tur i prosjektet var også et steinkast hjemmefra, en topp jeg som liten drømte om at jeg skulle bo på når jeg blei stor, den så så fin ut i vintersola. En topp som jeg faktisk aldri besøkte i barndommen!? Jeg kommer fra en relativt naturvennlig og friluftsinteressert familie, med mest fokus på jakt. Det var sjelden lange turer eller store eventyr da jeg var barn, men oppvokst i ei knøttlita bygd som heter Sandsnessetra hører man nesten på navnet at man er nødt til å bli naturnørd. Skog på ene sida av veien (altså bare en vei..), Hurdalsjøen på den andre sida, og Skogen ILs fotballbane midt i mellom; det oppsummerer kort mine barndomsår fram til 18 år. En buss om dagen i hver retning mot sivilisasjonen; det blei mange mil på sykkel eller rollerblades. Barndommens store helter var Tarzan og Indiana Jones da vi herja rundt i skogene.

Den høyeste toppen i Akershus fylke er Fjellsjøkampen i Hurdal (Huddærn), 812 moh. Barna var nesten like gira som meg på mitt nye fjelltopprosjekt, og selv Felicia på 3 år var sugen på å 'kjettja uppföj bejjet'. Første årntli feriedagen på norsk jord, den 26.juni 2015 lada vi opp med matpakke i god norsk stil (grove brødskiver med sjokoladepålegg og nøkkelost, varm solbærtoddy, kvikklunsj og appelsiner), dro på oss regnjakkene og tenkte at alle skyene skulle forsvinne av seg sjøl. Ei lita skur har vel ingen hatt vondt av. Vi traska mot toppen; Felicia på 3 år, Natalie på 5, Isabel 7, og Julian 9. Malamutten Elsa 4 måneder, og morsan i sin beste alder.

Unger kan, vill og orker oftest mer enn vi voksne trur, og mer enn de sjøl trur. Det hele handler om positiv innstilling som voksen, pepp, kjemperglede, delmål, avledningsmanøver og små belønninger. Turen opp kunne nok for de fleste små barnehageunger ha vært en stor utfordring; om man ikke hadde en positiv voksen, pepp, kjemperglede, delmål, avledningsmanøver og små belønninger, haha.

Det fine med en fjelltopp er jo at belønninga kommer av seg sjøl, det samme med alle delmål. Man ser ofte hvor man skal, det er lett å kjenne på mestringsfølelsen for barna når de når toppen, turen ned er oftest lett som en plett og tar kort tid.

Den siste kilometern opp, og det er en ganske real tur opp må jeg si, begynte Felicia å bli sliten i beina. Det rakk å si på en litt tullete, morsom måte at "-Neei, Felicia. Nå trur jeg faktisk ikke du orker mer jeg. Du er jo 3 år, du begynner nok å bli så sliten i muskla dine at vi må gå ned igjen"; så blei hun superpigg og skulle vise meg at "-JOO-O, Mamma!! TITTA på mina muskjej nu!!". Vi kom oss til toppen i grevens tid, etter en veldig fin skogstur. (Jeg veit jo hva det betyr, men hva betyr det egentlig?

"Uttrykket «å komme i grevens tid» betyr å komme i akkurat rette øyeblikk, gjerne også med bibetydning at det er i siste liten.^[2] Denne bruken av uttrykket skriver seg antagelig fra Sverige, hvor dette henspiller på den gamle sedvanen om å komme sent, og jo finere/høyere status en hadde, desto senere kom en, og den siste som kom var greven (med mindre noen fra kongefamilien var med), jamfør også uttrykket «fint folk kommer sent»." @Wikipedia

Høydepunktet var såklart utkikkstårnet på toppen, med sedvanlig 360 graders finfin utsikt med skog så langt øyet kan se og Jotunheimen i det fjerne. Natalie på 5 år satte igang sitt eget prosjekt; å se hvor langt bort man kan høre en skrubbsulten 5årings lydbølger, hører man lengre bort jo høyere man skriker, eller jo lysere toner? Kan tenke meg at eventuelle gauper eller andre folkesky dyr i området blei skremt gjennom marg og bein, og var de ikke redde for mennesker tidligere kommer nå iallefall arten til å utvikle mindre ører i framtida som en spesiell tilpasning til følge av opplevelsen.

Litt mat i magen gjorde susen, og turen ned gikk som en lek. Nugatti løser alle problem, om enn kortsiktig. Alt som alt satt vi igjen med en super tur, der alle barn og valp gikk hele den 6 km lange turen på egne bein, og sovna på sekundet etter ankomst bilen. Det gjelder å ikke gi seg; bestem deg for å dra på tur, motiver unga og sett delmål. Det viktigste av alt er at man skal ha det bra, det skal være morsomt og stressforløsende, ikke tvert om. Om du vil helhjerta, kanskje unga også vil. Ett sted må man jo starte, alt stort starter med noe lite.

Etter to småturer under tregrensa var jeg sugen på en skikkelig fjelltur; topp 3/40 gikk til Norges tak: Galdhøpiggen, høyest i riket.

Peakbagging: topptur ...

0 17 november 2016 @ 02:17 Läs mer >>

Nå har vi endelig kjørt i gang med Adventure Academy! Jeg er veldig ydmyk og glad for at jeg får være en av 20 i Sverige som får være med på det her i år.

Det var en nysgjerrig og forventningsfull Kristin som tok bilen til Naturkompaniets hovedkontor i Stockholm etter to lektioner om ville dyr i Sverige, på engelsk, i 4an. (Visst er det bra at man kan lure inn litt friluftsliv i klasserommet også?! Ämnesövergripande; trallala så bra vi er)

Vel framme (kan trygt konstatere at skogen ligger mitt hjerte og mitt indre kompass nærmest, jeg ser en stor sjarm i storbylivet og Stockholm stad i världen, men ting tar jo litt tid når man ikke har fjell eller elver man kan orientere seg etter, derimot tusenvis av enveiskjørte gater og alt for få syklister), blei vi kasta inn i portrettfoto og uforberedt, filma enmannsintervju av typen: Hva er eventyr for deg? Hva er ditt sommereventyr? Hva kan du tilføre gruppa? En liten pulshøyning, men jeg liker jo at det skjer ting med en gang. Herlig!

Videre fulgte presentasjon av inspirerende ledere, framfor alt rektor Peter Persson, en av rikets største eventyrere (inivildmarken.se) og Fredrik Erixon, mannen bak Adventure Academy og Årets Äventyrare, samt en gjeng andre herlige sjarmtroll. Peter viste film og bilder fra sine eventyr i verdens villmarker, og shit så sugen jeg blei på egne turer. Han prata mye om sin indre lengsel helt fra barndommen av om å komme seg ut; ut i skogen, ut i frisk luft, ut på eventyr. Jeg kjenner meg så godt igjen i hans ord. Jeg kan være supersosial og energisk iblant, men like ofte lengter jeg bare ut. Jeg er jo ganske glad og positiv alltid, prøver å la ingenting stoppe meg. Jeg elsker virkelig utfordringer; store som små, i hverdag, til fest og på hest. Trives best under press, med mye å gjøre. Iblant skille det muligens kanskje kunne bli litt mye. Å komme seg ut; der alt er så enkelt, der man kan høre sine egne tanker og slite litt med kroppen -det er rosin i pølsa det!

(Heia norsk: "Rosinen i pølsa er et språklig uttrykk som betyr «en gledelig avslutning på noe», «høydepunktet ved en opplevelse» , en «liten, positiv overraskelse» eller rett og slett bare «det aller beste (av eller ved noe)»

Uttrykket skyldes sannsynligvis at man tidligere la inn en eller flere rosiner i enden av pølsene, der man knyter igjen, når man stoppet pølser." #wikipedia) Herregud; rosin i pølsa, det kan knapt være GODT!?

Alle som på en eller annen måte sponser utdannelsen var der og prata om fancy friluftssaker (som vi faktisk fikk, og kommer til å få en drøss av) (Yeah) VisitNorway var der, og i det store og hele kjente jeg meg som plommen i egget når alle prata om hvor fint Norge er, og hvor bra greier det finns der. For å være ærlig tar jeg de gode orda om mitt fedreland litt personlig, selv om det ikke har et dugg med meg å gjøre. Asså bortsett fra at jeg faktisk ER norsk, og det er ingen liten uviktig detalj minsann. Å være norsk i Sverige, det er gull. Alle man prater med er ofte så glade, bare for at man er norsk. Kjekt.

Vi fikk veldig kortfatta presentere vårt sommerprosjekt som vi skal gjennomføre i juli/august. Jeg har jo fra tidligere mitt fjellfyrverkeri med 40 topper før 40 år. Som mitt sommereventyr skal jeg bestige tre av de toppene: Oksskolten (1916 moh), høyest i Nordland fylke og NordNorge forøvrig. Norra Sytertoppen (1768 moh), høyeste fjell i Västerbottens län, forøvrig i Sveriges største naturreservat Vindelfjällen. Jetnamsklumpen (1513 moh) i sagnomsuste Børgefjell nasjonalpark, høyest i Nord-Trøndelag fylke. Tanken er at jeg skal vandre mellom de tre toppene, starte og slutte på samme punkt. Ta med meg alt stæsj; nødvendig utstyr og mat, hele veien. Jeg vil se minst mulig folk, holde meg i villmarka og prøve å småsmake på smuler av ekspedisjonslivet. Totalt blir det en tur på ca 25 mil, pluss toppturene. Et krav fra Adventure Academy er at våre eventyr skal ta minst 2 uker. Check på den. Er litt sugen på å ta med meg Julian eller Isabel, spørsmålet er om de klarer det. De kan lett gå 2 mil om dagen, men kan de det 2 uker i strekk, med egen ryggsekk? Nja. Enn så lenge har jeg bare snust litt på planlegginga av eventyret, time will show.

De andre hadde mange spennende eventyr på gang, mye fjell og padling i Sverige og noen i andre deler av verden. Blir morsomt å bli kjent med gjengen, for det er akkurat sånn det føles allerede. Vi er en gjeng, og med ca 10 treff med ulike aktiviteter og oppgaver kommer vi nok til å bli så tajte som tajgers. Var usikker på hvilket nivå jeg skulle være på i forhold til de andre; med tidligere erfaringer og sånt. Spontant kjenner jeg meg ikke som en nybegynner i gruppa, jeg har nok gjort mer enn mange og forhåpentligvis skal vi lære mye av hverandre, med hverandre og ha mye gøy sammen.

Etter mye prat besteig vi Tegnerparkens høyeste punkt, der vi faktisk fikk luksusen av ferdigvarma vann i en kanne, til hver vår pose frysetørka mat. Stormkjøkkeplanen viste seg å koke bort i kålen.

(Heia Norge: "Koke bort i kålen. Det er egentlig kjøttet som koker bort. Brukes som utrykk om en plan eller annet som forsvinner i snakk og talemåter. Langvarige forberederlser som ikke blir til noe som helst." #en eller annen ordbok)

Gulasjsuppa var god som gull (altså på årntli, jeg er absolutt ikke ironisk. Frysetørka ER godt, bare det er krydra med frisk luft).

Avslutningsvis var det tid for trening på Acid; et unikt treningsstudio i Sverige. Lite og sjarmerende, fullt av pulsmålere og et par ulike treningsmaskiner. Tanken er at man skal trene basert på sin egen puls, i intervaller. Leda av en instruktør og musikk kjørte vi 2 min på minst 70% av egen maxpuls, 2 min på minst 80%, og 1 min på minst 90%. Etter to runder bytta vi, og kjørte nonstop sykkel, romaskin, stakemaskin (stake som i skitrening, ikke snopp i Sverige hehe) og vekter i en time, avslutta med burbies og annet smått og godt. Sjukt bra trening, jeg som egentlig helst vil trene ute, blei litt solgt på det der. Alle har pulsbånd på seg, så ser man sitt eget pulsbåndnummer på tv-skjermene og hvilken pulsprosent man har i forhold til maxpuls. Alle trener med andre ord etter egen kropp. Genialt faktisk. Synd det bare finns i storbyn, men jeg kunne jo faktisk investere i ei pulsklokke på hjemmeplan. Min kompis Louise hadde det da vi løp halvmaraton i Kenya, hun syns det var supert. Jeg syns det var jåleri. Den gangen.

Sliten men glad, tægga for neste treff resulterte bilturen hjems redbull i et nattlig blogginnlegg.

Sugen på å sove ut i helga altså, hmm.. Når, hvor, hvem..

Første kvelden med gj...

0 10 november 2016 @ 23:20 Läs mer >>

En gang i april 2015 fikk jeg en EPIPHANY, på godt norsk en plutselig, brilliant ide! (Eller kan det ha vært forsmaken på en 40-årskrise mon tro?)(Aldri!)

"EPIPHANY .. an experience of sudden and striking realization. Generally the term is used to describe scientific breakthrough, religious or philosophical discoveries, but it can apply in any situation in which an enlightening realization allows a problem or situation to be understood from a new and deeper perspective. " @wikipedia

Jeg var akkurat så gammal som jeg har lest et sted, en gang, at man som kvinne har det som best i livet: 34 år. (Nja) Jeg har jo alltid trives som best ute i naturen. Jeg elsker mine barn mer enn alt annet i hele universet. (Eller som Isabel 8 år skriver; "Mamma du är best i hela ung i versum") Det beste som finns er glade barn på tur. Mange år med småbarn gir utrolig mange fine turer. Småturer. Jeg kjente nok at ettersom barna vokste, blei mitt utebehov større, og jeg var på vei til å våkne fra en slags dvale der man lett blir fanga i hverdagsrutiner, husbestyr og andre uviktige men ytterst nødvendige saker som gjør at man nøyer seg med en kort tur i skogen, på fjellet eller på blikkstille vann, når man egentlig skulle behøve en laaang tur eller en årntli aktivitet for kroppen og hjernen. Blanda med mas og tjas og tidskidnapping av alle mulige tekniske vidunder innså jeg mitt store behov for EVENTYR! LUFT UNDER VINGA! FRIHET!

På et sekund sto det klart for meg, ei jente i sin beste 34-årige alder, at meninga med livet er et enklere liv, basert på hva man VIL i livet. Alt det der maset om Carpe Diem, Life is too short for ditten og datten; tamegfaanpå, at det stemmer. Et liv basert på at man gjør det man vil, for at man VIL det. Ikke for andre, for status eller for at man kjenner at man må. Det store spørsmålet er åpenbart og barnslig enkelt: Hva vil du? Hva gjør deg glad?

Hva gjør MEG glad? Enkelt igjen: Glade barn. Glade folk. Glade elever. Hvordan blir man glad? Man er positiv. Man gjør det man vil. Hva vil man (jeg), foruten å glede andre? Få frisk luft, se verden, eventyr, luft under vinga, frihet, carpe diem, life is too short for ditten og datten! Skjønner du greia, en evig glad spiral og god sirkel..

Bestige 40 fjelltopper før jeg fyller 40 år, tenkte jeg, DET må jo være en påminnelse til meg sjøl om å leve litt ekstra. I Norge er det 19 fylker. I Sverige er det 21 län. 19+21=40. Da jeg kom på det her morsomme prosjektet hadde jeg i underkant av 5 1/2 år på meg til å gjennomføre det. Statistisk sett burde det bli 8 topper per år, om man regner de første månedene fram til fylte 35 som bonus.

Hele greia er jo at jeg vil UT enda mer, og de her fjelltoppene er jo ikke egentlig det viktige. Det viktige er alle tanker, drømmer, prosesser det her fører med seg i mitt liv, for barna, og for omgivelsene. Jeg gjør massevis av turer og fjelltopper og valg hele tida. De her 40 er som en liten symbolsk del av alt. Verden er åpen for alle, det vil jeg vise meg sjøL. Om mine barn eller katta til naboen blir inspirert, og litt gladere i livet av å høre om eller å være med på eventyret, da er jo det bare sjukt heftig. Og jeg blir enda gladere.

Så åssen gåre egentlig med prosjektet?? Om vi er inne på tall og sånt nørd ligger jeg kanskje i underkant av et halvt års tid etter skjemaet. Luckily er ikke jeg så opptatt av kvantitet, for meg er det kvalitet som gjelder. Har mange tanker og turer på gang hele tida, greit å dagdrømme litt. Følgende topp var den første jeg gjorde, en liten enkel smakebit:

Vensbrinksberget, også kalt Skogsbyås, i Sörmlands län, Sverige. 123 m.o.h. 9. April 2015. Hadde med meg mine egne fire uteunger og to av barnas kompiser. Det hele var en småkjølig, solfylt dag i påskeferien? Vi tok bilen 20 minutter til Skogsby, gikk derfra Sörmlandsleden i en sirkel fra parkeringa, forbi en søt minicanyon som unga digga, til en gapahuk ved sjön Vikitteln där vi stekte pannekaker og lekte, til høydepunktet: utkikkstårnet med 360 graders utsikt over skog til alle kanter. Langt fra en fjelltopp, men høyeste punkter i Sörmland. Sjukt at vi ikke hadde vært der tidligere, en perfekt dagstur for mamma og barn. Takket være mitt peakbagging-prosjekt kom vi oss altså dit, og det var deilig å ligge i lyngen etter å ha sett verden fra toppen av tårnet, og kjenne at man var skikkelig i gang. Første toppturen avklart, haha. Unga var eksemplariske, egne og lånte. En lånt unge fikk til og med testa om en mobil tålte å dette fra toppen av tårnet, ned på bakken. (Funka fint, det betyr at det bare er å ta med seg unga med paddenakke og tennisalbue til skogs, de behøver ikke være redde for at naturmonstret skal kræsje mobilen) Fra utkikkstårnet gikk vi tilbake til parkeringa igjen, og det var en simpel tur på ca 2 km som alle klarer. Felicia var snart 3 år, hu gikk hele veien sjøl.

Topp nummer to var nesten sju ganger så høy, og i et annet land. To be continued.

40 topper før 40 år!

1 6 november 2016 @ 22:23 Läs mer >>

Om vi ikke har andre, storslagne planer i verden pleier vi alltid å dra til Norge når vi har ferie. Norge er jo i og for seg storslagent som pokker, men står ikke akkurat høyest på min liste over eksotisk og spennende. Vi pleier å besøke venner og familie, reise rundt. Dra på hyttetur med kanarifugl i bur. Iallefall Elsa i bagasjen, same same. Greit å komme seg litt bort; bytte miljø, se andre folk og fjell enn hverdagen byr på. Ikke dumt å få litt pause fra alle svenskene heller, hehe. I år har det vært mye fram og tilbake med høstferien, det endte med at jeg tok med meg Julian, Felicia og Elsa: full gass mot hytta.

Hytta=mamma og pappas getaway på fjellet mellom Lillehammer og Dokka, ei lita hytta med solcelle og badings i fjellvann eller snø. 800 moh, høyt nok til at det alltid er frisk fjelluft. De har hatt hytta snart 2 år, tidligere var det hytte på Rena som var the place.

I fjor hadde vi feber, influensa og spydde konstant mer eller mindre hele vintern, så bortsett fra 16.mai 2014 har vi ikke sett snurten av snøn på hytta. I år fikk vi derimot kulere høstferievær enn vi kunne drømme om, ca 30cm snø lå og venta på oss da vi kom! Unga var i ekstase, Elsa helt maniac. Angra ikke så innmari mye på at jeg valgte å ta med alle skia i takboksen (de som sto igjen i mormor og morfars hus fra den vintern vi hadde feber, influensa og spydde konstant) for å ta de med til Sverige igjen, hvissomatte. Nå var det bare å spenne de på seg og se glad ut. Gjett om!

Første dagen blei det aking, basing i snøn, snøballkrig og testing av ski. Andre dagen våkna vi til strålende sol og -2, oh yeah! Etter turen med Elsa rundt Medvatnet bestemte jeg meg for å ta med kidsa på en liten skitur. Med ryggsekken full av karbohydrater gikk vi med godt mot oppover lia. Prøver å lære unga at for å kunne gli nedover, må man slite litt oppover. De er ganske glade og ikke så vanskelige å motivere. Lurer på hvem de har arva det fra, haha. Heller litt hypre unger som vil henge med på alt, enn stille, rolige barn som er forsiktige. Sol, snø og sjokolade=oppskrifta på suksess. Felicia er jo bare 4 år, klarer fint å gå på ski men det er begrensa hvor lenge hu heier på fiskebein i oppoverbakker. Målet var å komme oss PÅ VEI til toppen, altså Skinnarlifjell, ca 900moh.

Etter 90 minutters jobbing (det mest krevende var å få Elsa til å forstå at NEI! ikke betyr JA!, og småjentevotter ikke er godteri) fant vi en fin plass i sola, tok fram brødskivene med nugatti og brunost, varm saft, kvikklunsj og klementiner. Turmat 101. Tente bål for kosens skyld, barna lagde Olof og Elsa raserte han, barna lagde Olof og Elsa raserte han, repeat. Elsa blir virkelig helt vill i snø, litt morsomt å se på. Jeg bare satt i sola og myste. Digg. Det ække så mye som skal til. Den her gangen gjorde vi det enkelt, og enkelt duger så bra. Turen ned tok små prosentdeler i tid av turen opp, isprinsessa sjøl klaga først over at det gikk for sakte for at det var for mye snø, seinere gikk det for fort så hu ramla og det var for lite snø når rompa dunsa i bakken. Søtnosen.

Luksus å få tid med to gullunger, og det er jo ikke så ofte at den minste og den største henger sammen heller. Det funka så fint, Julian er flink til å leke med Felicia. Foruten skiturer og aking koste vi oss med kortspill (ettersom jeg tapte hele tida betyr det 1) jeg er for snill 2) jeg ER en idiot (stort sett det vi spilte) 3) hell i kjærlighet på gang?) badeland, vennebesøk i Trysil, og minst mulig stress. Høstferie er gull verdt. Nå lengter vi enda mer til snøfylt julefeiring og skikjøring.

Skitur i høstferien!?

0 25 oktober 2016 @ 07:00 Läs mer >>

Jeg har jo fire gullunger; Julian 10 år, Isabel 8, Natalie 6 og Felicia 4. Det er veldig morsomt med bursdager, jeg baker gjerne kaker og styrer og fikser. Kult når barna har blitt så store at vi deler samme interesser; at de faktisk ønsker seg ny kniv, fiskeutstyr, sovepose eller ski til bursdag eller jul. Leker er de ikke så innmarri opptatt av, det er klart de får det også men framfor alt vil jeg gi bort opplevelser. Det er alltid spennende å dra på eventyr, spesielt om man får egentid med mamma. Prøver å gjøre noe spesielt med den som fyller, de kanskje får et skattekart eller kort eller en gåte som de skal løse, som innebærer en eller annen form for aktivitet litt fram i tid.

Julian er jo ensom gutt i familien, og som storebror er det kanskje lett å kjenne at man får lite oppmerksomhet i hverdagen? Små jenter skriker høyere enn store gutter har jeg lært. Kjenner at det er ekstra viktig at vi drar på tur sammen, han og jeg. I sommer var vi jo i Afrika sammen i nesten 2 uker, det var fantastisk. Mer om det seinere.

Tidligere når han har hatt bursdag har han fått hotellovernatting og mys i Stockholm, overnatting i kolarkoja i Kolarbyn, fiskehelg i Hökensås, telttur til Nävsjön (mye fisketurer, lite fisk..) og i år padling med overnatting i Sankt Anna i slutten av september. Som vanlig visste han ikke hva vi skulle gjøre, jeg hadde pakka og fiksa alt og henta han hos pappa Willy. Hadde stoppa på XXL og kjøpt litt nye friluftsgadgets til han; fiskegreier, hodelykt og litt annet. Greit å overdrive oppmerksomheten, vil gjerne at unga skal få kjenne seg ekstra spesielle iblant. (Shopping er ikke min greie, men friluftsgreier- yeah!) Han har padla endel kano tidligere, og testa kajakk littegrann da jeg har en egen liten en.

Turen gikk til Sankt Anna der vi leide en dobbeltkajak i glassfiber som vi stappa ned alle greiene våre i. Vi hadde selvsagt et pitstop i Valdemarsvik der vi hamstra det viktigste, Julian style; falukorv, ferdigmos, fika. Vi starta fra Mon camping på ettermiddagen og padla alt vi kunne, mellom korte fiske-, sjokolade- og tullballpauser. Julian fant fort ut at når han så framover, padla og prata samtidig hørte morsan knapt noenting. Ganske glad i å prate den sjarmøren der, så mammut fikk testa armmuskla godt. Kunne godt hatt singelkajakker, vi hadde strålende sol og ganske stille vann. Men ÆH!! det var jo hans første litt lengre tur, greit å ikke overdrive heller. Vi padla til vi akkurat fikk nesa ut i ytterskærgården, ca 4km. Vakkert.

Julian valgte leirplass for kvelden, etter tips og råd om sol, vind og vatten fra en klok, gammal rev. Ting tar tid, særlig for oss tidsoptimister. Stæsj pakka ut, hengekøyer på plass, tørr ved plukka akkurat i tid til å tenne bål når mulmer og mørke kom på besøk. En skrubbsulten gutt fikk i oppdrag å tenne opp kosebålet, maten lagde vi faktisk på gass den her gangen. Hadde med litt deig til brød også, alltid populært å ha noen trumfkort man smyger fram. Hvetemjøl, vann, en dæSj olje, salt og ihvertfall ikke litt sukker (hahaha..) stekt i steikepanna med en smørklikk i største laget var tydeligvis VÄRLDENS BÄSTA BRÖD, Mammut!

Vi avslutta kvelden med å påppe påppkorn og spille kort før vi sank ned i hver vår hengekøye. Temperaturen var perfekt, med superundertøy og lue (jeg sover jo med lue 365 dager i året, elsker å grave meg nedi soveposen og dra lua ned så langt det går; nesten som en sukkerert). Julian fikk låne sin lillesøsters nye sovepose, ettersom han frøys litt uka før da vi sov i gapahuk. Han kanskje ønsker seg vinterpose til jul, mon tro..?!

Jeg kommer til å mase mye om den der følelsen man har når man ligger der i posen, ser på stjernehimmelen og hører bålet som spraker. As good as it gets. Hjernen blir helt deilig tom, og det kjennes ut som den friske lufta renser hele kroppen. Julian sov også i hengekøye, vanligvis liker han best gapahuk eller telt, men den her gangen fikk han ikke velge. Vi sov godt begge to, og så lenge vi orka, ingen vits å stresse på morran. Julian lagde frokostgrøten i strålende solskinn på svaberget mens jeg tok hand om greiene. Det blei jammen brød med smør til frokost også, Julians styla med falukorvsrester. Og varm oboy såklart. Skarreværa så skarreværa. Men påppkornrestene brant vi opp, det finns grenser selv for de snilleste mammaer en søndagmorgen i skogen.

Padlinga tilbake gikk fortere, kanskje ettersom magen var full av god mat, fine opplevelser, medvind eller vi hadde fotojakt på skarv og havørn? (Eller kanskje det var for at vi skulle rett til neste eventyr; kino og middag på stanstan med padleprinsens ..eh.. venninne? Virker som ei bra jente, klaga verken på bållukt eller bustete hår, hihi).

Julian har siden han var så liten som en vanntett pakkepose prata om hva, hvem, når og hvordan det ene eller andre er "...okrossbart!!, visst er det mamma!!??" Som 10 åring har han lært seg litt om ulike materialer, og mamman har lært seg at stunder som det her; riktig, årntlig kvalitetstid med barna; det er okrossbart. Mine barn har aldri vært for små, vi har alltid gjort mye og det meste vi vil, med visse tilpasninger. Det går ikke an å "vente til de har blitt litt større". Da sitter man kanskje der, så har man unger som ikke VIL være med ut, ikke vil henge med gamle kjedeligpettere som mamma og pappa. Det gjelder å vise at man ikke egentlig er så kjedelig. Noe av det beste jeg vil gi unga er, foruten vilkårsløs kjærlighet såklart, min tid og nye, spennende opplevelser vi kan dele sammen som vi kan se tilbake på. Opplevelser som gjør barna sterke og trygge og fulle av mestringsfølelse.

Julian og jeg har inngått en lillefingerpakt; hvert år skal vi dra på minst ett eventyr, når han har bursdag. Resten av livet. Ganske kult når vi drar til Alpene og kjører telemark når vi er 18 og 44 år. Eller går mimretur til Keb når vi er 35 og 61. Eller når vi fluefisker i Skottland som 56- og 82-åring.

Padling i Sankt Anna

0 23 oktober 2016 @ 09:00 Läs mer >>

For å være ærlig har jeg alltid vært litt skeptisk til det her med blogging. Ganske anti faktisk.. Legge så mye tid på ingenting!? HVA er det som ga meg det der sparket i rompa till å -dæven døttemeg- begynne å blogge?? Jeg har lenge hatt lyst til å dele med meg av turer og erfaringer. Har testa litt på Facebook, det blir fort litt masete når man skriver mye. Med en blogg kan jo faktisk den som virkelig vil lese, gjøre det. Det funker å være litt mer personlig.

Tidligere i høst blei jeg tipsa om noe som heter Adventure Academy. Aldri hørt om det før, men virka ganske kult. Mildt sagt. -Du store alpakka, det der, det er jo MEG! tenkte jeg med alt annet enn hvilepuls. Sendte en ytterst personlig søknad, egentlig litt for lite CV-aktig, siste kvelden. Mentalt innstilt på nederlag, men optimist som alltid.

Adventure Academy er en eventyrsutdannelse der målet er å gi deltagarna kunnskaper og forutsetninger til å gjennomføre egne friluftseventyr, og dessuten inspirere andre til det samme. Asså, EVENTYR; bare jeg hører ordet blir jeg gira. Aldri vond å be, har jo skaffa meg ganske mye erfaring og der gjennom kunnskaper på 36 år. Er egentlig en skikkelig amatør men som elsker utfordringer; være sulten, våt og kald kanskje med unger som er sultne, våte og kalde, som kjenner at det er litt slitsomt, og sjøl kjenne at det er litt slitsomt. Gjennom det nyte litt ekstra de der fantastiske øyeblikk da alt kjennes perfekt. (En soloppgang, møte med et vilt dyr, frisk fjelluft, speilblankt vann, en lykkekommentar fra barna; -Snälla mamma, KAN vi inte sova ute en natt til!?)

Som i sommer, da jeg drassa med meg singelFrida og malamuten min, Elsa, til toppen av Helags, 1797moh. Været var ustabilt, det småregna, blåste, var litt kjølig og jeg måtte løfte 35kg Elsa opp på steinblokkene for å komme videre. (Frida og jeg har en tendens til å velge (nja ufrivillig iblant..) offtrack og myse rundt i ødemarka) (myse på svensk=kose seg på norsk. Myse på norsk=kisa på svensk. For å være ekstra tydelig er vi nok eksperter på å gjøre begge deler samtidig) Til slutt nådde vi toppen; og der møttes vi av The mother of magic moments! Himmelen åpna seg fra ingensteder, gav oss sol og 360 graders utsikt i 13 minutter, før regnet kom og vinden øste på på vei ned. Helt fantastisk var det, uten å overdrive.

Og YESSDA, herregud så lykkelig jeg var da jeg leste den der mailen at jeg fikk plass på Adventure Academy!! Adventure Academy; det er min mulighet til å dra ut på skikkelige eventyr. (Riktignok har flere nye bekjentskaper spurt meg nylig om jeg har vært på Mount Everest, som om det var en søndagstur. Haha, takk for det, men neheidu. Kanskje litt i overkant) 10 samlinger med ulike forelesninger, øvelser og turer skal bli til et minst 2 ukers eget eventyr sommeren 2017, med eksaminasjon i september. Oh yeah. Adventure Academy; det er min mulighet til å lure min bloggofobi og dokumentere mitt framtidige friluftsliv, organisert eller som ensom ulv, evt med en gjeng ulveunger. Må innrømme at jeg er ganske ivrig; det her skal bli kjempegreit altså. (Der fikk dere den, svensker)