utekristin.blogg.se

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er jo egentlig litt folkesky. Veldig sosial, men unngår ofte store folkemasser, eller framforalt områder i naturen med mye mennesker på tur. Jeg går på tur for å finne meg sjøl, finne fine naturopplevelser, komme bort fra folk snarere enn nære folk. Om jeg ikke har med eget selskap da såklart. 

 

Hva er det da som gjør at jeg har vært på Galdhøpiggen, et relativt kommersielt friluftsmål i Norge, tre ganger? Det er jo høyest, tross alt. Enkel grunn. 

 

Første gangen var det jeg og ei venninne, Beate, fra lærerskolen som bestemte at vi ville ta en helgetur i september 2003. Vi tok bilen til Jotunheimen, overnatta på Spiterstulen og gikk opp. Hadde stort sett fint vær, overskya og snø på toppen; med andre ord ingen utsikt. En faktisk uviktig detalj. For turen var toppen. 

 

Andre gangen var jeg skikkelig sugen på å komme meg til fjells. Jeg har født 4 gullunger med relativt tett i mellom, 2006, 2008, 2010 og 2012-modeller. Har alltid drømt om å være en gjeng, kanskje det har med det å gjøre at jeg bare har en bror, som alltid har vært litt for gammal (6 år eldre)? Graviditet og baby og småbarn og hele alt, det veldig stas. Stor kosefaktor, og 100% fokus på mammarollen. For min del iallefall. Etterhvert som barna vokste til kom lengselen til utelivet, ikke bare skogsturer i nabolaget men noe mer. Barnas pappa er ingen utemann (etter å ha jobba i restaurantbransjen i mange år før han traff meg, er han vel strengt tatt det) (kanskje derfor jeg falt for han; utemann eller utemann; same same tenkte jeg?) og det er mest jeg som har dratt oss med ut. Jeg hadde lyst til å vise fram hvor bra turlivet kan være, og teste grensene litt: Jeg ville ta med Willy (pappan), Felicia (ettåringen) og Julian (seksåringen) til toppen av Norge. Vi leker ikke butikk. Ettersom Julian bare var 6, utgikk vandringa fra Juvasshytta. 

 

Sånn her er det nemlig: Det finns to merka ruter til Piggen, så vidt jeg veit. En fra Juvasshytta, som ligger på ca 1840 moh, regnes som den enkleste/raskeste og den med mest turister. Man går over en isbre, og må ha brefører. 7 års grense. Julian var bare 6. Den andre turen er den jeg gikk første gangen, fra Spiterstulen, ca 1100moh. En mye lengre og tøffere tur. Noen velger å gå en rute opp, andre ned. 

 

Jeg ville gå den lengste veien, og etter en natt på Spiterstulen i hytta tok den ene av oss ryggsekken full av mat, ekstra klær og bleier, den andre bæremeisen på ryggen med Felicia i. Så var det bare å gå. Julian har alltid vært en glad og energisk gutt; om han blir trøtt eller sliten blir han full av energi. Klager aldri, og har et herlig pågangsmot. Nettopp derfor hadde jeg trua på at han skulle klare Piggen. Felicia har som alle våre vært en ganske enkel unge (eller er det bare jeg som er så norsk i Sverige, bare på trass, at jeg ikke ser det negative?) (nei); enkel med mat og søvn og for det meste glad. Nettopp derfor hadde jeg trua på at hun skulle klare Piggen. Det største spørsmålstegnet var faktisk Willy; for selv om han alltid har trent masse, og var i bra form, er han som han sjøl sier litt "bekväm" av seg. Hater å fryse. Glad i medgang, mindre glad i motgang. 

 

Turen gikk kjempebra, de første 1000 høydemeterne hadde vi ganske fint vær. Ikke så mye sol, ingen nedbør. Vi valgte å gå i juli, 14.juli 2013, ettersom det statistisk sett er best vær rundt den tida. Barna var glade, Felicia sov mye. En god bit opp på fjellet, kan tenke meg rundt 2000moh (på den tida man kjøpte babyklær og bleier istedenfor fancy friluftsklokker) satte vi oss fint til og jeg dro igang gassen og lagde favoritten, Toro tomatsuppe. På den her delen av turen er det ganske smalt, kanskje 5-10m med skråninger/stup på begge sider. Tåka kom, regnet var på inngang. Flere av de som gikk foran oss snudde, de var redde for været. -Æhh!!, tenkte jeg. Vi fortsetter, alle er glade. En illsint, norsk morfar kom og kjefta oss huden full: 

 

"-Det her er da for faen meg ikke noe sted for unger!! Det er uforsvarlig av dere å drasse med dere unga hit, gå neratt nå med en gang!!" 

 

-Idiot! Tenkte jeg, sa såklart aldri det. Jeg forklarte rolig og pedagogisk at jeg hadde vært her før, kjenner mine barn, og stoler på at jeg tar rett avgjørelse. Jeg forklarte fint at han gjerne måtte snu, men vi tenkte fortsette. Det gjorde vi. Det kom litt duggregn, Felicia gråt en skvett da hun skulle sovne (eneste på hele turen!), og regner gikk over til snø. Den siste kneika opp til toppen hadde vi kun et par meters sikt, Julian sa for første gang at han var litt sliten. 5 minutter seinere var vi på toppen, inni den lille hytta der som serverer pølser, kaffe, godis og mobildekning. Veldig gladr for varme og en skikkelig pause, det behøvde nok resten av familien med enn de sa høyt. Vi satt der 1 1/2t før vi traska ned igjen. Totalt en tur på 10 timer, og herregud for en opplevelse! Vi klarte det! Vi var ganske møre i beina, etter en dusj tok vi bilen videre til Stryn på Vestlandet, der mormor og morfar var barnevakter på Natalie og Felicia. Julian, han var glad som ei lerke og sprek som en fole, han ville gjerne utforske mer. Hahaha. 

 

Den tredje gangen på Galdhøpiggen, det er den som teller! I mitt peakbaggingprosjekt altså. Tidligere toppturer tells IKKE, alle topper må tas etter jeg bestemte meg. 

 

2.juli 2015 starta turen, og inneholdt veteranen Julian igjen, Isabel 7 år og Elsa 4 måneder, samt den glade vandrer (meg). I tillegg hadde vi lurt med oss Beate (som var med første turen) og hennes eldste barn Karoline på 11 år og Krisander på 7 år og 3 dager. Ingen vits å sløse med tida, måtte jo være 7 for å gå over breen, og det var nettopp den turen fra Juvasshytta vi ville teste nå. Vi overnatta på hytta, starta en herlig overskya morgen vår lille utflukt. Hele turen gikk utrolig bra, morsomt for barn og mammaer og ha med seg turkompiser! En perfekt måte å få barna til å glømme det slitsomme, de motiverer hverandre. Vi gikk en time i tau etter en brefører over isbreen, det i seg sjøl var nytt for oss alle. Turen tok totalt 5 timer trur jeg, og det var absolutt ingen problem å ta med seg barna, eller en valp på 4 måneder. Elsa er jo en alaskan malamute, en trekkhund med mye pels og mye energi. Det hadde kanskje funka mindre dårlig med en puddelvalp, hehe. Det her er en tur som hvem som helst kan klare, om du bare har normalt vett for vinterklær og normal fysisk form. En kjempefin tur som ga verdens herligste solbrune hud i ansiktet (som riktignok flassa av noen dager seinere), kvalitetstid med de største barna og stor mersmak for flere toppturer.